RYSTES: Men ennå er ikke trusselen mot demokratiet akutt i Hellas, skriver Bernt Hagtvet, som i høst står bak boka «Høyreekstremismen i Europa — ideer og bevegelser» sammen med Øystein Sørensen og Bj. A. Steine. Foto: Aris Messins / AFP / NTB Scanpix
RYSTES: Men ennå er ikke trusselen mot demokratiet akutt i Hellas, skriver Bernt Hagtvet, som i høst står bak boka «Høyreekstremismen i Europa — ideer og bevegelser» sammen med Øystein Sørensen og Bj. A. Steine. Foto: Aris Messins / AFP / NTB ScanpixVis mer

Den tyske katastrofen på nytt?

Når polarisering og uthuling av midten gjør det umulig å danne regjeringer, står bare gatas parlament igjen.

Nok en gang er Weimar-republikkens sluttfase (1930-33) på alles lepper. Den tyske katastrofen er alle krisers mor. Intet nytt i det. Det første tyske demokratiets fall blir alltid påkalt som advarsel og læringstykke når Europa bikker mot undergang og ustabilitet. Nå er turen kommet til Hellas.

Denne gang er det kommet noe mer konkret over sammenlikningene. 9. mai skrev Wolfgang Münchau i Der Spiegel om grekerne: «Willkommen in Weimar»satte han som overskrift. Hovedpoenget var at Hellas i dag står der Tyskland var i 1933: foran katastrofen. Den endeløse sparepolitikken og bindingen til euroen setter Hellas i samme fare som gullstandarden den gang. Denne økonomiske politikken tillater ikke en fleksibel pengepolitikk, for eksempel en devaluering. Nedgang i pengeverdien kunne bidra til å trekke landet ut av krisen gjennom å gjøre landets eksportvarer rimeligere.

Hovedproblemet er ikke nødvendigvis sparepolitikken i seg selv, men kombinasjonen av harde besparelser og en fast valutakurs, mener Münchau. Denne sammenstilling gjør at veksten forsvinner. På den måten fordypes gjeldskrisen. De politiske følger kan bli farlige. Sparepolitikken og gullstandarden for 80 år siden førte til at børskrakket på Wall Street i 1929 spredte seg og ble en verdensdepresjon. Økonomihistorikeren Charles Kindleberger viste for mange år siden at de land som tidligst forlot gullstandarden, kom seg fortest.

I Tyskland tenker man naturligvis på «sultkansleren» Heinrich Brüning (1930-32). Gjennom sin sparepolitikk utløste han en deflasjon og var ansvarlig for mye nød. Seks millioner var arbeidsløse da Hitler ble gitt makten. Denne politikken bidro til å aktivisere de autoritære krefter som ville demokratiet til livs. Hovedpoenget deres var å holde SPD unna som parlamentarisk støtteparti for en regjeringskoalisjon. Europas fredeligste sosialdemokrater var for farlige. En allianse til venstre kunne holdt Hitler ute.

Parallellene fra den gang til dagens Hellas er naturligvis begrensete. Landet er ikke delt i to mellom nazister og kommunister som Tyskland i 1930-åra. Heller ikke venter en Hitler i vingene, selv om nynazistene i Gyllent Daggry nå øker sin oppslutning (tolv prosent i noen galluper nå) og bruker gatene til å bygge seg opp, bl.a. med utdeling av mat. (Ikke ulikt NSDAP for 80 år siden). Münchau holder seg ikke tilbake for å nevne diktatur som en mulig utgang av krisen.

Politisk ustabilitet kan øke mulighetene. Få kommentatorer har analysert hvor det greske militæret står nå. Det farligste som nå kan skje i Hellas er at det ikke finnes parlamentarisk underlag for regjeringsdannelser. I Weimar ble NSDAP stort på kort tid (fra 2,6 prosent i 1928, over 18,3 i 1930 til 37,4 prosent av stemmene i 1932). Men - og det er poenget: nazistene kunne ikke av egen styrke ta makten. Men sammen med kommunistene var de store nok til å blokkere koalisjonsmulighetene i Riksdagen.

Det som skjedde etter 1930 var at de utvendige demokratiske formene ble beholdt men tømt for innhold. I Hellas ser vi foreløpig ikke et slikt mønster. Men landet hadde militærdiktatur fra 1967 til 1974.

Ved siden av blokkeringsfaren kan Weimar-parallellen minne oss om et annet demokratisk faresignal. Ved valgene i Weimar-republikken skjedde det ikke bare en oppsamling av stemmer til ytterfløyene, en polarisering. De borgerlige partiene i midten gikk i oppløsning eller ble fliset opp. Partiene sviktet i sin sentrale oppgave: å være sammenføyende, det vil si ta opp i seg interesser fra brede sjikt og føre dem sammen under en paraply i nasjonalforsamlingen. Er det dette som er i ferd med å skje i Hellas nå?

To valg kan belyse dette, ett som fant sted 6. mai og ett som ble avholdt 17. juni. I andre land (Spania, Italia, UK) har topartisystemet hittil stort sett lykkes i å fange opp ettervirkningene av finanskrisen i 2008. Å kaste de som satt ved makten uten å styrte dette systemet har vært tilstrekkelig som sikkerhetsventil for folkelig frustrasjon (UK, Island, Irland, Portugal, Spania, Italia og Frankrike). Ikke så i Hellas. Der har dette topartisystemet nå lidd skibbrudd.

I mai mistet de to bærende partiene som alternativt har styrt Hellas etter diktaturet - Pasok og Nytt Demokrati - 3,3 millioner stemmer. Pasok gikk ned fra 43,9 prosent i 2009 til 13,2 prosent nå, ND fra 33,4 prosent i 2009 til bare 18,9 prosent nå. I stedet så vi en voldsom økning for venstrekoalisjonen Syriza, en tredobling til 16,8 prosent. Kommunistene fikk 8,5, et splittelsesparti fra ND 10,6 og det nynazistiske Gyllent Daggry 7 prosent, mens Dimar (demokratisk venstre) fikk 6,1 prosent.

Følg oss på Twitter

Med 32 prosent til de to tidligere statsbærende partier (halvparten av hva de fikk i forrige valg) kan vi kanskje se et Weimar-mønster her: problemer med å skaffe regjeringsgrunnlag i parlamentet, oppflising av partisystemet. NDs resultat var det dårligste noe høyreparti i Hellas har hatt siden krigen. Pasok fikk et lavere stemmetall enn det de fikk ved det første valg etter diktaturet. Syrizas framgang betyr en styrking av venstresiden rent allment.

Weimar var kjennetegnet av hyppige valg, som ikke løste noen ting, bare forsterket krisen. Hellas måtte utlyse nytt valg 17. juni. Syriza fortsatte sin framgang etter maivalget - i gallup gikk partiet opp 10 prosent i løpet av en måned - men gikk så tilbake ved valget til 27 prosent i juni. Kommentatorer synes å være enig om at tilbakegangen i alle fall delvis skyldes en massiv kampanje om drakmer versus euro, altså en frykt for at Syriza ville føre Hellas ut av eurosonen.

Det som skjedde var med andre ord dels en konsolidering rundt ND, som fikk 29,7 - opp fra 18,9 - men samtidig en polarisering ved at Syriza ble den store spilleren til venstre. Syriza tok antakelig stemmer fra kommunistene (ned til 4.5 prosent). Pasok ble enda svakere med 12,3 prosent. Nynazistene holdt seg på samme nivå med 6,9 prosent. Med andre ord en styrking av sentrum/høyre og en radikalisering gjennom Syrizas framgang. En tilsynelatende samling rundt et regjeringsdyktig flertall og mindre oppflising. Fordi det største partiet i Hellas automatisk får 50 seter ekstra, kunne statsminister Andris Samaras (ND) danne regjering med et flertall på 179 bak seg.

Så hva lærer Weimar oss? Den store forskjell fra mellomkrigstida er at Hellas ikke har et totalitært parti til venstre. Kommunistene er svake og Syriza er et demokratisk parti. Gyllent Daggry har imidlertid bitt seg fast og blitt representert i nasjonalforsamlingen. ND har økt i støtte, vesentlig som følge av negativ stemmegivning for å hindre gresk utgang fra eurosonen. Hjemmesitterandelen har økt. Politiet i Aten har begynt å bruke gummikuler mot demonstrantene. Det er ille nok, men her ligger kanskje en lærdom: Når den offentlige orden svikter og statens voldsmonopol rystes, er trusselen mot demokratiet akutt. Ennå er det ikke slik i Hellas. Det er da noe.

Bernt Hagtvet. Foto: Geir Otto Johansen / NTB Scanpix.
Bernt Hagtvet. Foto: Geir Otto Johansen / NTB Scanpix. Vis mer