Den uangripelige

«De er avskyelige, så meget mere som de besidder alle dyder,» skrev Agnar Mykle om sunnmøringen i 1965.

«Aldri har man hørt om en sunnmøring som har begått underslag, drukket brennevin, deltatt i pardans, bannet, klatret i lyktestolpe, eller badet på en strand. De er uangripelige,» skrev han videre i sitt visjonære essay om denne folkestammen som er «den minste i landet. Likevel makter de å holde resten av befolkningen i en tilstand av evig terror».

De siste tiårenes talsmann for denne stammen er menneskevennen Simon, døpt Helge Flem Devold, som i disse dager kommer med en ny utgivelse. Der han tidligere har holdt seg beskjedent i bakgrunnen og skjøvet livets utskudd foran seg, uteliggerne og fyllikene og barna, er Simon nå villig til å dele sine frodige, men litt såre barndomsminner med oss.

Her tegnes et bilde av trettitallets Ålesund, far som drev ullfabrikk og tante Lillemor og Onkel Otto som drakk litt for mye og Onkel Anton som var tysker og gift med tante Øyfrid som var malerinne og ble lobotomert og Besta som bodde i kjelleren og var nysgjerrig og tykke, snille tante Kake og selvsagt Lillebror som Helge var forferdelig glad i - for ikke å snakke om mama, som Helge synes å ha forgudet. Her er guttestreker og kjæresterier og Oddemann og dansemoro og trekkspill og reise med tog til Lillehammer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppkonstruert

Krigen tar selvsagt mye plass; bombingen av Ålesund, en mor som insisterer på å handle hos jøden Steinfeld som blir sendt til Tyskland med familien, en far som hjelper flyktninger, Harry som blir hird og Helge selv som får to russervenner. Dette sett med tenåringens skremte øyne. For som det store barn Simon ønsker å være har han villet gjenskape sin barndom ved en slags regresjon - også språklig. Blant annet åpner boka slik «Jeg kan si kamel. Det er lett å si. Jeg er snart to år. Jeg kan si mye. Jeg vet at han heter kamel. Jeg sier kamel. Mamma klapper meg på kinnet: Du er så flink.»

Denne formen kan «På Skråss»-redaktøren, men som erindringer er det ikke særlig vellykket, idet det hele virker noe oppkonstruert, med en uskyld som ikke alltid er like fengslende og rett og slett noe langdryg, som når Simon bruker nesten en halv side på å fortelle oss at «(lillebror) får melk av brystene til mamma, det er rart å se på. Jeg har også engang drukket melk»... osv. Eller når den undrende gutten mener at en ikke må hate alle tyskere fordi om de kriger for slemme Hitler, men heller snakke med en og en, slik at de kan finne ut hvem de skal hate.

Barnlig

Kort sagt - barnlig simonsk moralisme. Vi får trøste oss med at det sikkert kommer en oppfølger eller tre her, og siden «Drømme på vår jord» er på et halvt tusen sider og varer til gutten er 16, er det lett å regne ut at Simons endelige erindringer vil komme opp i over to tusen før 70-åringen når seg selv igjen - og kanskje da finner sitt eget språk.

Hvilket bilde Simon tegner av seg selv i denne boka? «De ydmyke skal arve jorden... Sunnmøringen lot seg ikke be to ganger.» (Mykle)