Den ubehagelige kritikken

Vi trenger en mer presis kritikkdebatt, skriver Tore Rem.

Jeg har en stund tenkt at vi i Norge savner oppsummeringer av enkeltbøkers mottakelse. Og at vi kunne trenge en kritikkdebatt som var noenlunde presis, ikke preget av generaliseringer. Kjærstads forfatterskap har en særlig interessant posisjon i norsk offentlighet. Da han igjen rykket ut mot norske kritikere, så jeg samtidig en anledning til å vurdere hans kritikk. Jeg leste, og gjorde meg mine tanker i en artikkel i Dagbladet 28/11, som fikk Niels Fredrik Dahl til å komme med et utbrudd i avisa noen dager senere. Min artikkelens lett syrlige tone var preget av at jeg denne gang syntes Kjærstad traff dårlig. Men primært gjenga jeg anmeldernes hovedkonklusjoner.Mine egne konklusjoner var at Kongen av Europa har fått en negativ mottakelse i Norge, og at forfatterens påstander denne gang ikke var særlig beskrivende for den kritiske praksis. Dertil påpekte jeg at Kjærstad selv trakk på den kritiske diskurs han så hardt fordømmer. Og jeg endte opp med det som for meg var et genuint spørsmål: Hvorfor er Kjærstads status tilsynelatende så annerledes i Stockholm og København? Jeg spurte, fordi jeg ikke visste svaret.

DAHLS INNLEGG - «Litteraturkritikk på norsk 2» - er rikt på skjellsord, men fattig på substans. Dahl er født i feil land. Han framstår som en resignert representant for en herrerase dømt til evig samkvem med pygmeer.Det må være lenge mellom hver gang en norsk kritiker begår en like naiv-bombastisk lesning av et skriftstykke. Jeg makter rett og slett ikke å følge Dahl inn i hans konspirative og melodramatiske univers. Selv om Dahl demonstrerer stor kompetanse på området «høyst privat raseri», men jeg må allikevel bedyre at jeg ikke er sint på Kjærstad. Så sent som i fjor mener jeg å ha formulert et betinget forsvar for dette forfatterskapet. Jeg har også vondt for å tenke på Hans H. Skei og Guri Hjeltnes som mine «motstandere».For ordens skyld: selv anmelder jeg ikke norsk skjønnlitteratur. Men Dahl leser min artikkel som om den skulle være en anmeldelse, og gjentar de meningsløse generaliseringene om norsk kritikk. Kan jeg ha rørt ved noe av et tabu i norsk litterær offentlighet? Man kan, hvis jeg forstår Dahl rett, (så vidt) skrive kritiske anmeldelser. Men man må ikke gjenta kritikken. Etter at dommen er falt, skal forfatter, samt bokklubbenes og forlagenes markedsavdelinger, rå grunnen alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DAHL VIL ENDATIL forby slike artikler å komme på trykk i Dagbladet. Mon tro hvordan norsk offentlighet ville fortont seg med Dahl som über-redaktør? Ganske sikkert ville vi fått et enda mindre Norge enn det vi alt har. Kjærstad kunne knapt ønsket seg en bedre bekreftelse på sin påstand om at vi bor i et lite land, enn Dahls aggressive reaksjon.Andre får vurdere om enkelte skarpe kritikere gjør større skade på norsk offentlighet enn vårt store hav av petitskribenter. Eller om det er mer «pinlig» at Dagbladet provoserer og engasjerer, enn at andre lar være. Kanskje er det karakteristisk for forskjellene mellom svensk og norsk offentlighet at Magnus Persson, kritiker i Svenska Dagbladet, svarer på min artikkel uten å være synlig sjokkert.

PERSSON TILBYR to hovedforklaringer på at Kjærstad er bedre i Sverige enn i Norge. Den første er at Kjærstads postmodernisme har fylt et svensk tomrom. Den andre benevnes «Peter Høeg-syndromet». Perssons argument er at Kjærstads nærhet til det populærkulturelle, både estetisk og økonomisk, fører til utstøtelsesmekanismer. La meg forsøke en respons. I den grad «Peter Høeg-syndromet» er synonymt med Jante, har jeg vanskelig for å være med. Det ville innebære en kollektiv psykologisering av norske kritikere, introdusere Jante som selve egentligheten, for så å ignorere de konkrete argumenter kritikerne legger fram.Men hva gjelder ubehaget i populærkulturen, er det mulig Persson treffer. Kjærstad vil ha både-og, høyt og lavt samtidig. Og kanskje stiller dette nye krav til kritikken, krav som den ennå ikke har klart å møte. Betyr det at norske kritikere må legge sine vanlige kvalitetskriterier til side, at det hele bør handle om Kjærstads kulturelle funksjon? Kanskje. Men dette kan også bli for lettvint. Utfordringen må være å finne et språk som kan vurdere en slik overskridende estetikk, også opp mot sammenlignbare prosjekter. Dessuten: kan man tenke seg at det finnes god og dårlig, interessant og uinteressant populærkultur i litteraturen? Ganske sikkert har heller ikke de som har skrevet positivt om Kjærstad, ennå fanget dette både-og på måter som virker utfordrende. Generelt synes avstanden til forfatterens selvframstilling å være for liten.

HVA SÅ MED DEN MER tekst-ekstnære dimensjonen, forakten for økonomisk profitt? Igjen tror jeg Persson er inne på noe. Men samtidig bør det være mulig å åpne et kritisk rom som ikke rammes av denne anklagen. Den rene tekst er blitt stadig vanskeligere å oppdrive. Men hvordan kan kritikken sondre mellom forhåndsomtale, iscenesettelser, poetikk og tekst, uten å anklages for en generell forakt for forfattere som tjener penger?Og hva med Perssons advarsel? At man kan stå i fare for å skape en ny Peter Høeg, en forfatter som trekker seg helt tilbake fra offentligheten, og som slutter å skrive.Jeg har vanskelig for å forestille meg Kjærstad som en mediesky Høeg-skikkelse. Men muligheten fordrer allikevel en stadig selvrefleksivitet hos kritikerne. Samtidig kan et slikt trusselbilde virke hemmende på en åpen kritisk diskurs. Det bør ikke være slik at forfattere - og særlig ikke de som i stor grad får styre mediebildet - bør skånes for kritikk. Ytrer man seg i offentligheten, må man tåle motstand. Anmeldernes ansvar blir kan hende ikke mindre av at den norske kulturjournalistikken så ofte svikter som kritisk instans. Man kan stille seg åpen for at en forfatters selviscenesettelse i mediene kan være produktiv, men likevel mene at den fortjener å vurderes - i seg selv, men også ut fra dens forhold til teksten.

SKRIVER KJÆRSTAD bedre på svensk? Eller på dansk, for den saks skyld? Persson har bidratt til et svar. Holder andre samme presisjonsnivå, kan vi kanskje også lære noe om norsk litteraturkritikk. Jeg ser ikke engang bort fra at denne debatten kan føre til sterkere begrunnelser for verdien av Kjærstads forfatterskap enn de som for øyeblikket er i sirkulasjon - inkludert forfatterens egne.