PRIVATE FLY OG HELIKOPTERE: Bill Gates går ombord i et helikopter i Zurick, på vei til World Economic Forum (WEF) i Davos, Sveits forrige tirsdag. Verdens næringslivsledere og politikere ankom i privatfly, bodde på luksushoteller og betalte over en halv million i deltakeravgift. Tema for konferansen var «Globalisering 4.0». Foto: Credit: EPA / NTB Scanpix
PRIVATE FLY OG HELIKOPTERE: Bill Gates går ombord i et helikopter i Zurick, på vei til World Economic Forum (WEF) i Davos, Sveits forrige tirsdag. Verdens næringslivsledere og politikere ankom i privatfly, bodde på luksushoteller og betalte over en halv million i deltakeravgift. Tema for konferansen var «Globalisering 4.0». Foto: Credit: EPA / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Globale utfordringer

Den ubekvemme ulikheten

I stedet for å ta tak i den ekstreme ulikheten på alvor, velger verdens ledere å stikke hodet dypere ned i ostefonduen.

Meninger

Like sikkert som at verdenseliten møtes i det sveitsiske fjellbyen Davos for å diskutere globale utfordringer er det at hjelpeorganisasjonen Oxfam kommer med sin årlige ulikhetsrapport. I år slår den fast det hårreisende faktum at 26 superrike mennesker eier like mye som de 3.8 milliarder fattigste i verden, det vil si halvparten av jordas befolkning.

Kritikere hevder Oxfam er ideologisk besatt av å kritisere de rike, og at rapporten ikke holder mål metodisk. Organisasjoner må tåle at tallene de bruker studeres og kritiseres. Sannsynligvis er tallet 26 overdrevet, og Oxfam kunne vært tydeligere på at de 3.8 milliarder fattige faktisk er litt mindre fattige enn før. Oxfam har imidlertid svart godt på kritikken og vært åpne om både metoden og dens mangler.

Utilstrekkelig statistikk på global fattigdom og ulikhet er vanlig, uavhengig av avsender. Dette fordi dataene som brukes er mangelfulle. Mange land, spesielt utviklingsland, har ikke gode nok systemer for å samle inn informasjon om sin egen befolknings inntekt og formue. Vel så utfordrende er det at vår kjennskap til de rikes verdier er begrenset. Mye er skjult på hemmelige konti i skatteparadis, utenfor myndigheters rekkevidde. Flere studier viser at ulikheten vist i tilgjengelig statistikk er grovt undervurdert som følge av dette.

Det kritikerne likevel ikke kan komme unna, er at de rikeste i verden de siste årene har blitt ekstremt mye rikere, og at den absolutte ulikheten mellom de fattigste og de rikeste menneskene i verden øker i rekordfart. Fjorårets World Inequality Report, fra kjente ulikhetsforskere som Tomas Piketty og Gabriel Zucman, viser dessuten at den økonomiske ulikheten øker innad i nesten alle land i verden, og at hovedårsaken er at de rikeste drar ifra resten.

Når gapet mellom fattig og rik øker, vil det føre til misnøye og ustabilitet. Store forskjeller vil påvirke maktfordelingen i samfunnet og skape ulikhet i menneskers muligheter. Når makt og rikdom konsentreres hos et mindretall, har dette mindretallet større muligheter til å påvirke for eksempel skattepolitikken og dermed hindre omfordeling i mer sosial retning. Mens de med lave inntekter må bruke mesteparten av sin inntekt og tid til å overleve, kan de rikeste bruke sine penger og tid på å skaffe seg enda mer velstand. Rikdom og fattigdom er med andre ord to sider av samme sak og påvirkes av maktforhold. Flere av dem som har makt til å endre de galopperende forskjellene sitter på scenen i Davos.

Oxfam lister opp tre konkrete tiltak mot økte forskjeller i årets rapport: gjøre helse, utdanning og andre offentlige velferdstjenester gratis og tilgjengelige for alle - også jenter; styrke kvinners rettigheter ved å frigjøre kvinner fra de millionene av timene som brukes på ikke-betalt arbeid i hjemmet, og; mer og bedre skattlegging av multinasjonale selskaper og rike enkeltindivider.

Spesielt det siste punktet er noe verdenssamfunnet kan og bør gjøre mer for å oppnå. Men, stikk i strid med hva de fleste er enige om at vi må få til, skjer det motsatte. Skatten de rikeste betaler blir stadig lavere. Dette gjelder både inntektsskatt, selskapsskatt og arveavgift. I noen land, som Storbritannia og Brasil, betaler den fattigste tiendelen nå en større andel av sin inntekt i skatt enn den rikeste tiendelen av befolkningen, ifølge Oxfams rapport. Selv her i Norge øker forskjellene som en følge av at de som har mest fra før får en økende andel av verdiene som skapes, mens de nederst i inntektsfordelingen får stadig en mindre del.

Verdens Økonomiske Forum skal ha ros for å i en årrekke ha løftet ulikhetsproblematikken på toppmøtet. Problemet er bare at lite skjer i praksis. Verdens næringslivsledere og politikere ankommer i privatfly, bor på luksushoteller og betaler over en halv million i deltakeravgift, men vil eliten i Davos egentlig gjøre noe med ulikhetsproblemet de selv er en del av?

Også våre egne politikere kan gjøre mer for å bekjempe den globale ulikheten, og de økende forskjellene i landene vi samarbeider med. I et nylig utgitt notat anbefaler Tankesmien Agenda norske myndigheter å løfte følgende tre områder i utviklingspolitikken: anstendig arbeid, sosiale velferdsordninger og mer rettferdig skattlegging nasjonalt og internasjonalt.

Norge er fortsatt et av landene i verden med lavest forskjeller og har dermed viktige erfaringer og kunnskap som i større grad bør tas i bruk internasjonalt. Ulikhetsbekjempelse bør derfor være høyest på agendaen når vår nye utviklingsminister Dag Inge Ulstein denne uken trer inn i Utenriksdepartementet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.