Den ubotelige skade

For noen måneder siden falt det en avgjørelse i en amerikansk domstol hvor bilprodusenten Chrysler ble dømt til å betale over en milliard kroner i erstatning til foreldrene til et barn som mistet livet i en bilulykke.

Dommen føyer seg inn i en rekke av avgjørelser hvor amerikanske domstoler idømmer betydelige erstatningsbeløp for skader som kan representere et beskjedent tap - økonomisk.

Det er særlig i saker som gjelder produktansvaret man finner de største erstatningene i amerikansk rettspraksis. Det nevnte tilfellet er eksempel på dette. I slike saker er utmålingen ofte motivert av et ønske om at erstatningen skal virke oppdragende for skadevolder og ha en avskrekkende effekt for andre (punitive damages). Men også ellers kan det i anglo-amerikansk rett gis betydelig erstatning utover det rent økonomiske tap. Det kan gis erstatning for tort og svie og for tapt evne til å nyte livets alminnelige gleder (loss of amenity). Dette er særlig aktuelt ved personskader etter trafikkulykker, arbeidsulykker eller feilbehandling ved sykehus. Man inntar det standpunkt at selv om en skade er uopprettelig, så kan smerten lindres ved en økonomisk kompensasjon. Dermed er man villig til å sette verdien av menneskeliv og livsutfoldelse inn i økonomiske størrelser.

I Norge utvises det en holdning ved erstatningsutmålingen som står i kontrast til amerikanske domstolers romslighet i slike saker; ménerstatningen (erstatning for tapt mulighet til livsutfoldelse) overstiger sjelden en halv million kroner, selv ved omfattende invaliditet, og tap av en nærstående medfører ikke erstatning av betydning, med mindre det dreier seg om tap av en forsørger. Blir man arbeidsufør etter en trafikkulykke, vil forsikringsselskapet gjøre gjeldende at erstatningen må reduseres for en rekke sparte utgifter, eksempelvis reiseutgifter til og fra arbeid. Dersom man har behov for å fylle tiden med andre meningsfulle aktiviteter, må utgifter til dette dekkes av den normerte ménerstatningen. Har man mistet sin ervervsevne, har man selv bevisbyrden for at man hadde evner og karrieremuligheter og kunne forventet en høyere lønnsøkning enn gjennomsnittet. Blir man pleietrengende etter en ulykke er man prisgitt det offentliges pleie- og omsorgstilbud, selv om det offentliges tilbud er en gamlehjemsplass. Har man selv vært forutseende og sikret seg ved private ulykkesforsikringer, risikerer man at disse delvis kommer til fradrag i erstatningen fra ansvarlig skadevolder.

Advokater som arbeider med erstatningsoppgjør etter personskader, registrerer ofte en høy forventning til utmålingen blant de skadelidte i Norge. Det er ikke urimelig å anta at denne forventningen kan være påvirket av medieoppslag fra amerikansk erstatningsrett. Viktigere er likevel at de skadelidte verdsetter sitt legemlige tap på en slik måte som gjør at erstatningsnivået i norsk rett oppleves som urimelig lavt. Dette antyder at norsk rett, i det grunleggende spørsmål om hva som er en rettferdig kompensasjon for en alvorlig personskade eller tap av menneskeliv, kan ha noe å lære av amerikansk rett.

Ettersom amerikanske domstoler har et sterkt innslag av lekdommere (jury), også i sivile saker, kan man anta at erstatningsretten i USA langt på veg samsvarer med den alminnelige rettsoppfatning. Når så avstanden mellom norsk og amerikansk tankegang i personskadesaker er så vidt fremtredende, må enten den alminnelige rettsoppfatning i Norge være forskjellig fra den i USA, eller så må norske domstolers rettsoppfatning være forskjellig fra den alminnelige.

Det har vært forskjeller mellom Norge og USA som kan gi grunn til å anta at den alminnelige rettsoppfatning har blitt forskjellig landene imellom. Behovet for erstatning ved personskader og ved tap av forsørger har vært mindre i Norge ettersom vi har hatt tillit til det offentlige helse- og trygdesystem. De økonomiske forskjeller har vært mindre i Norge, hvilket har gjort store erstatningsutbetalinger - i de tilfeller hvor det foreligger en ansvarlig skadevolder - vanskelig å akseptere som rettferdige. Den sosiale profil i Norge står trolig også i sammenheng med en oppfatning av at høy livskvalitet og materiell velstand er forskjellige ting. En motvillighet mot å kompensere redusert livskvalitet med store pengebeløp kan således ha vært sosialt og kulturelt betinget. I USA har derimot den økonomiske frihet vært stor, hvilket korresponderer med et større ansvar for potensielle skadevoldere. Betalingsdyktige skadevoldere har også vært mer tilstedeværende i det amerikanske samfunn, samtidig som det offentlige har stilt færre sosiale garantier.

Disse forskjeller har i de senere år blitt redusert på mange områder. Samfunnsutviklingen har skapt større muligheter og materiell velstand for det store yrkesaktive flertall i Norge, hvilket medfører at offentlige ytelser ikke gir en tilfredsstillende kompensasjon ved tapte inntektsmuligheter. Manglende kapasitet i det offentlige helsevesen medfører at mange velger private helsetjenester og får sine utgifter dekket gjennom forsikringsordninger. Det er også skapt usikkerhet rundt finansieringen av våre fremtidige trygdeytelser. Videre har privatøkonomiske interesser blitt sterkere representert i Norge, og det kan tåles et større økonomisk ansvar etter skadevoldende handlinger, noe som allerede gjøres gjeldende i forbindelse med miljøsynder. Denne utviklingen medfører at man i dag lettere finner det rimelig med høye erstatningsutbetalinger der hvor det finnes en betalingsdyktig skadevolder. Argumenter om økonomisk likebehandling, rettet isolert mot ulykkesofre som gruppe, bør således være foreldet tankegang.

En klar indikator på at dette samsvarer med den alminnelige rettsoppfatning er den tendens vi i den senere tid har sett i forbindelse med masseulykker, hvor media og befolkningen generelt engasjerer seg. I slike tilfeller viser det seg at forsikringsselskaper, trolig på bakgrunn av forventning i opinionen, utbetaler høyere erstatning enn hva skadelidte ved andre ulykker oppnår i domstolene.

En konsekvens av dagens moderate erstatningsnivå i Norge er at en gruppe invalidiserte mennesker blir henvist til de høyst varierende pleietilbud som foreligger i forskjellige kommuner. Høyesterett har nemlig inntatt det standpunkt at skadelidte ikke bør få dekket sine utgifter til privat pleie og omsorg på områder hvor det offentlige forventes å tilby tjenester av rimelig og nødvendig nivå. Hva det offentlige i fremtiden kan tilby av behandlings- og pleietjenester innen helsesektoren må imidlertid baseres på antagelser om fremtidig økonomi, teknologi etc. Enkelte kommuner har selv ikke i dagens økonomiske oppgangstider et adekvat tilbud å gi. Media har i det siste avdekket tragiske historier om unge pleietrengende som er plassert på institusjoner tiltenkt helt andre pasientgrupper. Ettersom slik offentlig vilkårlighet synes å være å foretrekke fremfor andre av livets tilfeldigheter, er det et nærliggende spørsmål om dette er et utslag av at de som er ansvarlige for utformingen av erstatningsretten på dette området prinsipielt er tilhengere av offentlige fremfor private løsninger.

Erstatningsretten tilhører en del av rettssystemet hvor rettsutviklingen går sakte. Vi kan derfor ikke forvente en radikal bedring av ulykkesofrenes økonomiske stilling med det første. På ett annet - men nært tilgrensende område - har domstolene nå muligheten til å gi et håndslag til våre invalidiserte ulykkesofre. Det er foreløpig et uavklart spørsmål om kommuner kan kreve regress fra skadevolder (eller dennes forsikringsselskap), for sine påførte utgifter til pleie og omsorg av ulykkesofre. Dersom kommunene får medhold i et slikt regresskrav, vil de kunne tilby våre pleietrengende et mer verdig tilbud. Prisen må vi alle betale gjennom økte forsikringspremier, og det bør vi ta oss råd til.