Den ubøyelige

«En prest og en plage» burde gått tre skritt nærmere sin kompromissløse hovedperson. Den fascinerer likevel.

FILM: «Er det galskap å gjøre som jeg gjør?» Spørsmålet stilles ut i luften av den aldrende Børre Knudsen i «En prest og en plage». Dokumentaren blir et gløtt inn i sinnet til en mann som ser på samfunnet rundt seg, det samme som andre nordmenn lever i, og konkluderer med at en av dem må være forrykte: Verden eller ham. Historien fascinerer. Filmen kunne fascinert enda mer.

Ekko av Brand
Det dreier seg så klart om kampen mot selvbestemt abort, som Knudsen har viet sitt liv til, i altoppslukende grad. Kona Ragnhild, som var enig med ham i sak, forstod ikke hvorfor de måtte ta kampen alene og var nær ved å forlate ham. Den voksne datteren Kjersti ser på ham med kamuflert sinne, og spør hvorfor det aldri betydde noe hvordan hun og søsknene hadde det, hvorfor de aldri fikk bedre svar enn at det var «nødvendig».

For faren er det enkelt: Hvis det som avgjør om barnet i mors liv skal få leve, er om det er ønsket eller ikke, så er samfunnet blitt totalitært, nazistisk. Det er et stringent og rent resonnement for den som ikke kan eller vil ta innover seg hvordan verden i realiteten fungerer. Det er ekko av Brand i regissør Fridtjof Kjærengs portrett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Performance
For Knudsen er hans definisjon av medmenneskelighet den eneste gangbare. Fra sin isolerte stue vil han ennå ha Norge til å tenke annerledes om menneskeverd. I en scene minnes Ragnhild de første møtene med mannen som skremte vettet av henne ved å fri, i fullt alvor, da hun bare var femten: «Han fikk meg til å føle seg så verdifull».

Nå fungerer hun som en slags heltidspleier for ektemannen, som er sterkt svekket av Parkinsons. Det oppstår spenningsfylte scener når en skjør Knudsen møter legene på sykehuset for å få hjelp, mens det kryssklippes til scener fra fortiden, da han og Ludvig Nessa brøt seg inn på abortutførende sykehus med sine teatralske og høylydte demonstrasjoner. Noe av det mest oppsiktsvekkende med tilbakeblikkene på aksjønene er hvor sterkt de minner om performancekunst, med effekter og rekvisitter, med støy og roping, med den særegne blandingen av ekshibisjonisme og idealistisk stivsinn.

Flere spørsmål
Men det meste av spilletiden tilbringes i vår tid, i huset i Balsfjord og i skogene rundt, der Knudsen går og synger salmer for seg selv, når han ikke ror i den lekke trebåten; en interessant metafor. Kjæreng dveler fengslet på det skarpe ørneansiktet med det stirrende blikket, og fengsler publikum med. Men det blir mye skog, mye halvprofil og mange salmer. Og for få spørsmål. Hvor kom engasjementet hans fra, det som var så kostbart både for ham selv og andre, i denne saken? Hva tenkte han på vei inn i sykehusene den gang? Hva ville han gjort annerledes? Hva, hvis noe, har han angret på? Er det noen av motpartens argumenter han har tatt innover seg, eller avviser han alt? Slike spørsmål kan ikke være kuttet av plasshensyn, for filmen er skarve 75 minutter lang. Kanskje har Kjæreng vegret seg mot å skape dårlig stemning, noe hans hovedperson vitterlig aldri var redd for.

«En prest og en plage» er et møte med noe etter hvert så sjeldent som en kompromissløst mann. Vi får ta et par skritt mot ham. Vi burde fått ta tre til.