RADARPARET: Vennskapet mellom Sherlock Holmes (Benedict Cumberbatch) og doktor Watson (Martin Freeman) blir utforsket enda mer i sesong 3 av «Sherlock», som nå går på BBC og NRK. Seriens Sherlock beskriver seg selv som en funksjonell sosiopat, men manusforfatterne blir stadig mer opptatt av å etablere ham som en mann med tydelige, om enn motvillige bånd til andre mennesker.
RADARPARET: Vennskapet mellom Sherlock Holmes (Benedict Cumberbatch) og doktor Watson (Martin Freeman) blir utforsket enda mer i sesong 3 av «Sherlock», som nå går på BBC og NRK. Seriens Sherlock beskriver seg selv som en funksjonell sosiopat, men manusforfatterne blir stadig mer opptatt av å etablere ham som en mann med tydelige, om enn motvillige bånd til andre mennesker.Vis mer

Den udødelige detektiven

Sherlock Holmes har byttet århundre, men har forblitt seg selv. Derfor er «Sherlock» slik en suksess.

Hva er essensen av en ikonisk figur? Hvor mye kan du kle av ham, av hatt og hansker, og finne ut at han er like gjenkjennelig og vekker like stor begeistring som før?

I tilfellet Sherlock Holmes, detektiven med tweedfrakk og en skarp profil som skar gjennom den viktorianske London-tåka, har det vist seg å være ganske så mye. BBC-serien «Sherlock», som er i sin tredje sesong både på den britiske moderkanalen og NRK, mottok flerstemte hyllingssanger fra et forent kritikerkor da den kom i 2010 og har siden fortsatt å vinne hjerter på vegne av sin hovedperson, som selv er påfallende uinteressert i hjertevinning.

Her er Sherlock Holmes plassert kontant i det 21. århundre. Ennå bor han i Baker Street 221 B. Men i stedet for forstørrelsesglass og pipe har han smarttelefon og nikotinplaster. Likevel føles denne Sherlock som en nærmere slektning av Sir Arthur Conan Doyles originale detektiv, som først ble presentert både for leserne og sin kollektivkamerat dr. Watson i «En studie i rødt» i 1887, enn mange av filmene og tv-seriene som foregår i hans virkelige århundre.

I Benedict Cumberbatchs rolletolkning erSherlock Holmes ung og hyperaktiv, arrogant i sin intelligens, intenst konsentrert i detektivarbeidet, distré i alt annet og smått Aspergers-aktig i kontakten med andre. Men jo mer utålmodig den moderne Sherlock er med andre mennesker, jo mer elsker de ham. Rollen har gjort Cumberbatch til stjerne og uventet sexsymbol.

Historien om «Sherlock» startet på toget mellom London og Cardiff. Manusforfatterne Steven Moffat og Mark Gatiss, som jobbet med «Doctor Who», dro stadig fram og tilbake til seriens hovedkvarter i Wales og oppdaget på sine mange togturer sammen at de begge var glødende Sherlock Holmes-fans. I sparringen mellom dem tok den innovative oppdateringen form.

I et intervju minnes Mark Gatiss hvordan han og Moffat hadde funnet ut at de begge hadde en forkjærlighet forSherlock Holmes-filmene fra førtitallet, som ikke så noen grunn til å la være å dikte inn møter med nazismen i historiene.

- De syntes å bevare smaken fra originalhistoriene bedre enn de mer trofaste gjenskapningene, sier Gatiss.

- Vi tenkte: Skal vi ikke bare gjøre det? Slik kunne vi unngå å falle i fellene - de fine hestevognene og tåka og Jack the Ripper og klærne - og la det handle om menneskene. I sin tid var ikke Sherlock en skikkelse i et kostymedrama, han var en moderne mann. Benedict spiller en nåtidig skikkelse som er besatt av duppedittene sine.

Intervjuet røper noe av hemmeligheten bak vellykkede moderniseringer: De som skal plassere en legende i nye omgivelser og en ny tid, kan ikke lene seg på at det er en legendarisk skikkelse det er snakk om, slik de masete filmene med Robert Downey Jr. synes å gjøre. De må forstå hva de leser eller ser, gripe hva som gjorde skikkelsen legendarisk til å begynne med. Sherlock Holmes er en usentimental, empirisk orientert mann, som baserer seg på det håndfaste og vitenskapelige. Han kjennetegnes av sin deduktive metode - sin uforliknelige evne til å trekke slutninger ut fra det han observerer rundt seg - og dét at dette skjer så raskt.

Tv-serien «Sherlock» har samme voldsomme tempo som tittelpersonen i bøkene: Klippene er raske, kunstferdige replikker mumles skjødesløst fram i en hastighet av omtrent fire hundre ord i minuttet, skrevne ord flyr over skjermen, som Sherlocks kjappe assosiasjoner og slutninger eller febrilske, irriterte tekstmeldinger.

«Herregud, hvordan er det oppe i disse morsomme små hjernene deres? Det må være så kjedelig der», utbryter han vantro overfor politiet og doktor Watson, spilt av Martin Freeman. «Hvorfor tenkte ikke jeg på dét?», undrer Watson etter et spesielt strålende resonnement fra romkameratens side. «Fordi du er en idiot», sier Sherlock. Og legger trøstende til, når Watson blir såret: «Nei nei nei, ikke ta det sånn. Nesten alle er det».

Så lenge denne påfuglaktige overlegenheten og utålmodigheten er på plass, så lenge publikum blir fraløpt og fryder seg over å bli det, fordi det er nettopp Sherlock Holmes som ligger foran dem, kan klesdrakten og kulissene være nesten hva som helst. Noe av grunnen til at «Sherlock» har blitt en slik suksess har kanskje å gjøre med at den tvinger tv-seeren til å rette ryggen og følge med, fordi den som skjeler for mye til Twitter mens det pågår, fort går glipp av små, perlende bisetninger.

Og det har å gjøre med den tunnelsynte Sherlocks tilsynelatende fullstendige mangel på interesse for alminnelig sosialt liv, for vennskap, sex og kjærlighet. Det er som om denne uavhengigheten, som gjør at han ikke lar seg bedåre, ikke er opptatt av å gjøre inntrykk, ikke bryr seg om om han sårer andre, er med på å gjøre ham desto mer fascinerende, for doktor Watson så vel som for publikum. Sherlock Holmes er en av mange detektiver som danser til valsen i sitt eget hode og ikke er nøye på om den er i takt med andre; en egenskap som ofte kaller på motstrebende beundring fra andre mennesker, som automatisk søker å behage, og å bli likt.

Men det gjør det jo også spesielt fristende å la hovmodet falle. Den tredje sesongen av «Sherlock» er likevel svært opptatt, kanskje litt for opptatt, av å plukke psykopathammen av tittelpersonen. Her er han mer klønete enn kald, men har store problemer med å gjengjelde tegn på ømhet. Særlig vennskapet med doktor Watson står sentralt. Serien gir et lite nikk til den gjenstridige tolkningstradisjonen som har oppfattet Holmes og Watson som hemmelig forelsket i hverandre - i 2014 går omgivelsene stadig ut fra at de to er et par, noe de hele tiden må avkrefte.

Men doktor Watson spiller likevel en slags tradisjonelt kvinnelig rolle mot den nerdete, monomane Sherlock: Han er en mykere skikkelse, som bekrefter og beundrer den andre og kan bli sår over ikke å få det samme tilbake. Men det språket er ikke Sherlocks språk. Han får imidlertid andre anledninger til å vise seg som mer enn sosiopaten han selv utgir seg for å være, og han styrter til når vennen er i fare.

Den andre episoden i sesong tre, som handler om bryllupet til doktor Watson, viser Sherlock som en isolert og litt hjelpeløs betrakter på dansegulvet, på utsida av situasjonen som de andre, festkledde gjestene har hengitt seg til.

Sherlock er, for all sin begavelse, en sær, stivsinnet mann, i de gamle bøkene så vel som i den nye tv-serien. Men de urbane 2014-omgivelsene byr på en ny utfordring for ham: En bølgende mingleverden der forbindelsene er, eller forventes å være, mange og lette og smidige. 

Det er naturligvis ikke stedet for ham - og slik skapes et slags bånd mellom alle som har vært på liknende, flimrende fester og heller ikke visst akkurat hva de skal gjøre, og som har, for en stakket stund, følt seg som en strunk viktorianer i feil århundre.

SKRIVER SEG INN: Mark Gatiss, en av opphavsmennene og manusforfatterne bak «Sherlock», har selv en rolle i serien, som Sherlock Holmes' storebror Mycroft.
SKRIVER SEG INN: Mark Gatiss, en av opphavsmennene og manusforfatterne bak «Sherlock», har selv en rolle i serien, som Sherlock Holmes' storebror Mycroft. Vis mer