Den uendelig lange marsjen

Det spiller liten rolle hva løperdronningen sier: Grete Waitz-løpet er blitt et usportslig arrangement som tjener til å latterliggjøre kvinner. På lørdag braker det løs igjen.

Året er 1991. Mitt første Grete Waitz-løp. Det er det åttende i rekken, og antall påmeldte har allerede passert 25000. Vi står på startstreken. På plattformen over oss står Grete, sjefspippien. Grete Waitz med stålblikket, Grete Waitz med jernviljen og sideskillen, maratonstjernen, forretningskvinnen, kanskje Norges største kvinnelige idrettsutøver noensinne. Bang! Der går startskuddet. Vi braser av gårde langs Frognerparken og nedover trikkesporet i Kirkeveien, inn Gyldenløves gate og forbi Hartvig Nissens skole. Vi hører hornmusikk på hvert gatehjørne. Det vaies med flagg fra åpne balkongdører. Folk heier. Guttene plystrer. Maitrærne har fått museører. Vi løper med albuene spisst ut til siden, som en papegøyehyllest til løperdronningen. Startnumrene våre flagrer i vinden. Vi krysser Hegdehaugsveien og stanser ikke før vi synes vi har hørt Bislet-brølet.

DET VAR FØR Grete Waitz-løpet havnet på listen over de mest harry tingene du kan ta deg til i hovedstaden. I 1992, 93 og 94 begynner startnummerutdelingen på Sjølyst å likne en vanlig varemesse. Vareprøvene blir stadig mer omfangsrike. Vi får myslipakker, minideodoranter og tannpastatuber med de hjerteligste hilsener fra sponsorene. I 1995 har antall påmeldte passert 40000. Grete Waitz-løpet er i ferd med å bli verdens største mosjonsløp for kvinner. Grete seiler i medvind. Hun gjør en innsats for folkehelsen. Ifølge Breivik/Vaagbø-rapporten om «Utviklingen i fysisk aktivitet i den norske befolkning» fra 1985- 97 er kvinner mer aktive på slutten av 90-tallet enn de var på midten av 80-tallet. Hvor mange begynte å trene på grunn av Grete?

Så skjer det noe. Fra 1996- 99 blir løpet rammet av en uheldig kombinasjon av fordommer mot bønder i byen og kvinner i førtiåra. Det virker ikke lenger forsvarlig å la titusener av tilreisende damer få herje fritt i tigerstaden, mens mennene og barna deres sitter hjemme på bygda og spiser Grandiosa.

Tidligere tålte vi ikke å se kvinnelige maratonløpere. På 70-tallet ble snørrete og svette jenter i seiersrus fortsatt ansett for å være et så uestetisk syn at det ikke egnet seg på førstesida av avisa. Grete Waitz var med på å endre dette. I dag er kvinnelige idrettsutøvere mer enn sexy nok for tv. Men det er fortsatt mange som blir provosert av å se så mange kvinner i treningstøy på én og samme dag. Jentene er overalt: på t-banene og i gatene, på pubene og restaurantene. Til sammen har mer enn 400000 kvinner vært med i Grete Waitz-løpet. Vi snakker altså om en fittstim av dimensjoner. 400000 kvinner. Uææææhhhhh!

TILBAKE TIL 1998. Det hviler et nostalgisk skjær over aerobicoppvarmingen i Madserud allé. Noen raper meg i øret. Det blir det siste løpet mitt. Man gymper og gulper til «Sisters are Doing it for Themselves» og «It's Raining Men». Halleluja. Nede på Aker Brygge går kelnerne og gruer seg. De vet at over halvparten av jentene har kommet langveisfra for å lufte hormonene på brygga. Rene varulvene! Bak bardisken fortelles historier om klyping i rumpa, lite tips og kravstore damer ute på den store en-gang-i-året-fylla.

- De trener aldri ellers, men denne dagen skal tantene ut og løpe, syter én kelner.

- Det blir som om 30000 damer har løpetid på én gang, klager en annen.

Samtidig, på en kaffebar et annet sted i byen: Bortskjemte bydamer har plutselig andre ting fore enn å gå i hælene på husmorlag, bedriftsidrettslag, bondekvinnelag og sanitetsforeninger med identiske T-skjorter. Innefolket jogger dessuten ikke. De trener inne, og de vet at framtida tilhører kickboksing, avansert danse-aerobic og kroppsbeherskelse inspirert av australske urinnvånere. Grete Waitz-løpet er passé, og det er viktig å vise at man vet det. Viktig å ta avstand fra alle bondetuppene. Det viktigste er ikke lenger å delta, men å holde seg langt, langt unna.

DET ER SYND på Grete. Hvert år får vi se det triste og tålmodige blikket hennes på tv.

- Det er de få som ødelegger for de mange, sier Grete. Men som de ødelegger. I forsøket på å bøte på den sviktende oppslutningen om masseidretten, har Grete Waitz-løpet nådd den absolutte lavterskelen. Folk melder seg på i løpe-fort-klassen for å få et tidlig startnummer så de kan komme seg raskest mulig ut på byen etterpå. Terskelen er blitt så lav at du kunne latt bikkja di melde seg på også. Løpet er ikke engang et løp, men en uendelig lang marsj. I sikksakk.

Fylla har selvfølgelig skylda. Vi lever tross alt i en by som ikke kan ha karneval. Alle vet hva ordet folkefest betyr. Og alle vet at alkohol er blitt en integrert del av den moderne idrettsopplevelsen. Det sies at det går med 40000 halvlitere i målområdet til det populære Skarverennet. Ifølge professor Matti Rimpelä ved Det nasjonale forsknings- og utviklingssenteret for velferd og helse i Finland er idretten inne i en historisk endringsprosess som begynte allerede på 70-tallet. Idretten har ikke lenger et så sunt image. Folk forbinder idrett med alkoholreklame. Bryggerilogoene gir klingende mynt i klubbkassa. Som byråd Grete Horntvedt (H) uttalte til Dagbladet etter at Bystyret hadde bestemt seg for å åpne for ølservering ved større idrettsarrangementer i Oslo: «Det er faktisk idretten selv som ønsker en åpning for alkoholservering under internasjonale arrangementer for å kunne tjene mer.»

NÅ BLIR DET ikke servert alkohol under Grete Waitz-løpet. Til gjengjeld begynner noen å drikke allerede før de har krysset startstreken. Derfor går AlkoKutt ut med en oppfordring til de «tusenvis av elleville kvinner» som deltar, om å holde seg edru. «Som alle vet blir det mye fart og moro når så mange kvinner samles om noe felles,» skriver AlkoKutt i informasjonsbrosjyren, «men det er ikke til å legge skjul på at noen drikker litt alkohol før løpet.» Vi kvinner er skikkelig elleville, altså! For meg spiller det ikke lenger noen rolle hva løperdronningen sier: Grete Waitz-løpet er blitt et usportslig arrangement som tjener til å latterliggjøre kvinner.

Jeg kjenner en jentegjeng som drar til Hemsedal hvert år, ikke for å stå på ski, men for å gå på after-ski. Men ingen kaller det for Vårens vakreste eventyr. Eller for Det store jentesleppet.

Den 6. mai får vi det 17. Grete Waitz-løpet. Måtte det bli det siste.

LØPETID: Ikke bare spisse albuer når tusenvis av kvinner i ulikt tempo, og med forskjellige mål, løper gjennom Oslo-gatene for Grete Waitz, og... for moro skyld.