TID FOR TÅRER: Jean Valjean (Hugh Jackman) tar lille Cosette (Isabelle Allen) under sine vinger i den nye filmversjonen av «Les Misérables». Både romanen og musicalen har vært enestående suksesser.
TID FOR TÅRER: Jean Valjean (Hugh Jackman) tar lille Cosette (Isabelle Allen) under sine vinger i den nye filmversjonen av «Les Misérables». Både romanen og musicalen har vært enestående suksesser.Vis mer

Den uimotståelige elendigheten

«Les Misérables» er historiens mest effektive tåreperse. Hva er det vi gråter av?

I 1815 blir galeislaven Jean Valjean løslatt, etter straffarbeid i nitten år. Fem av årene fikk han for å ha stjålet et brød til søsterens sultne barn, fjorten for fluktforsøk. Det er en bitter mann som flakker rundt og forsøker å få arbeid, men som ingen vil ansette når han viser frem brevet som viser at han har vært straffedømt. Til sist får han mat og husly hos biskopen av Digne, som ikke har stort annen rikdom enn et sølvbestikk og to sølvlysestaker.

I løpet av natten stjeler Jean Valjean sølvtøyet og stikker av. Han blir innhentet av politiet og brakt foran biskopen, som blir bedt om å avkrefte Valjeans historie: At han fikk sølvtøyet i gave. Men det stemmer, sier biskopen, han fikk det av meg. Men har du glemt at jeg ga deg sølvlysestakene også? Og idet biskopen rekker Valjean lysestakene, sier han lavt: For dette sølvet skal du bli et godt menneske.

Dette er historien som fortelles i første del av Victor Hugos kolossale roman «De elendige», eller «Les Misérables», fra 1862, og i musikalen ved samme navn fra 1985. Det er filmversjonen av musikalen som har norsk kinopremiere denne uken.

Om du er en av dem som er mottagelig for sånt, eller som fra før har et forhold til historiens svulstige, sentimentale og likevel vidunderlige åpning, og dem er det mange av, vil du kjenne det første, lette trykket mot tårekanalene allerede her. Om du er en av skeptikerne, og det er mange av dem også, vil du se forvirret fra kinolerretet til din snufsende sidemann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«De elendige» vekker omtrent like mye distansert hån som intens kjærlighet, som seg hør og bør når det er snakk om en av historiens mest effektfulle tåreperser. Nå står nye publikumshorder på terskelen til å la seg rive med, for første eller andre eller ellevte gang. Men hva er det egentlig de gråter av?

«Les Misérables» har flere trekk til felles med melodramaet og såpeoperaen: Skikkelsene er psykologisk enkle, tilfeldighetene som fører dem sammen eller fra hverandre tallrike, historien går fra det ene følelsesmessige klimaks til det andre. Men romanen er også et ambisiøst portrett av et land og en by, ofte tendensiøst. Lange kapittelrekker brukes til å beskrive slaget ved Waterloo og Paris? forbryterverden.

Som tittelen antyder, er et av forfatterens mål å peke på utstøtte grupper av samfunnet og sørge for at de blir inkludert i det leseren ser på som medmennesker, som fellesskap. Dette er en av grunnene til at romanen virker enda enklere i dag enn da den ble utgitt. En skikkelse som Fantine, som får en datter utenfor ekteskap og selger både håret sitt, tennene sine og til sist seg selv for å holde barnet i live, er i dag først og fremst et i overkant hjerteskjærende offer — mens Hugos samtidige kritikere syntes det var problematisk at han gjorde en fallen kvinne så edel, så uklanderlig.

Samtidig er det nettopp enkelheten som gir historien noe av den særegne kraften den har. Det er noe destillert over de store konfrontasjonene i «Les Misérables», som kompleksiteten i menneskelige valg kokes ned til en slags essens.

Etter møtet med biskopen slutter Valjean å identifisere seg som straffedømt. Dette er et lovbrudd som kvalifiserer til ny fengsling, og mens Valjean under falskt navn bygger seg opp som industriherre og borgermester, vet han at han jages av politimannen Javert. Jakten varer frem til 1832, til et feilslått forsøk på revolusjon i Paris.

Underveis har et enormt persongalleri rukket å leve og lide: Cosette, Fantines lille datter som Valjean redder fra det skurkaktige vertshusholderparet hun bor hos. Marius, studenten som forelsker seg i den voksne Cosette, men som har forpliktet seg til å bli med vennene på opprøret i det han oppdager at livet er verd å leve. Éponine, fattigjenta som forgjeves kaster lengselsfulle blikk etter Marius, og til sist ofrer alt for ham. Og Valjean selv, som begir seg inn bak barrikaden for å redde Marius til tross for sin egen fosterfaderlige sjalusi, og som får en uventet anledning til å kvitte seg med sin nemesis Javert, for godt. Kort tid etter gjentar situasjonen seg, med reverserte roller.

Nettopp dette er det Victor Hugo var en mester i: Å sette opp svære tablåer, ofte like storslagne som skrikende usannsynlige, der en persons medmenneskelighet blir testet, og består prøven. Jean Valjean og de andre foredles av kjærligheten til sin nærmeste eller sin neste og handler riktig, selv om det krever store ofre, ofte livet. Folk dør som fluer i siste tredjedel av «Les Misérables». Og publikummet deres feller salte tårer for dem, fordi de har vært vitner til et uhyre effektivt narrativ, nemlig det som viser et menneske som overvinner seg selv.

På en måte forespeiler dette det 20. århundres underholdningsromaner og sjangerfilmer, der dette grepet brukes med fynd. Det er liksom ikke nok at en helt eller heltinne forelsker seg eller vinner en idrettskonkurranse, ikke en gang at de redder verden. De må åpnes, transformeres, av prosessen, de må slåss mot seg selv og vinne. Eksemplene på dette er tallrike, fra James Stewart som må trosse høydeskrekken og klare å klatre opp i klokketårnet i «Vertigo» til forretningsmannen Edward som må innse at han har viet livet til et kynisk og ødeleggende økonomisk spill i «Pretty Woman» til Harry Potter som må lede kampen mot en langt sterkere fiende i J. K. Rowlings bøker.

En annen 1800-tallsforfatter som også har en stor fanskare i dag, Jane Austen, gjør dette så tydelig at de respektive egenskapene som må beseires utgjør titlene på romanene. Men den distanserte, pragmatiske Austen var aldri i nærheten av den astronomiske emosjonelle ligningen Hugo gir seg i kast med.

Samtidig er det som om mannen som med nennsom hånd setter motsetninger opp mot hverandre, ikke lar seg fange fullt så lett. Vertshusholderen Thénardier er det nærmeste romanen kommer en rendyrket skurk, en ryggesløs tyv som kompromissløst setter seg selv foran andre. Men det er Javert som er antagonisten, som er den som skyver tilbake mot Jean Valjeans prosjekt — og Javert er ingen destruktiv skikkelse. Han er ikke ond eller hevngjerrig. Han er en mann som tror på kategorier, på system, på lover og på lydighet.

Valjean, på sin side, representerer usikkerhet, utvikling, rastløs bevegelse. Når nettopp Valjean, som har trosset lovene som gjelder for alle mennesker, viser nåde og storsinn, Javerts verden går i oppløsning. Valjean viser seg å være både dårligere enn ham og bedre. Selv havner Javert i en situasjon der han ikke har noe annet valg enn selv å la nåde gå for rett. Lovverket spiller fallitt, og uten dét er verden et kaos uten lys. Javert tar konsekvensen og kaster seg i Seinen.

Med sitt rene, nesten matematisk tikkende plott, der alle kjærlighetserklæringer og dødsfall er nøye timet for å ha størst mulig effekt, ønsker altså Hugo å vise at verden er spraglete, at det menneskelige motsetter seg systematisering og rangering, at omsorg og oppofrelse kan komme fra det mest uventede hold. Slik appellerer han også til sine leseres ønske om å tro på det gode menneske. Slik sett er det nesten litt rørende at publikum, da og nå og kanskje inn i evigheten, slutter slik opp om «Les Misérables».

Siden første utgivelsesdag har «Les Misérables» blitt kritisert for sine banale og sentimentale sider. Den har vært en salgssuksess like lenge. Da Victor Hugo døde i 1885 ble det landesorg i Frankrike, og mer enn to millioner mennesker deltok i det offentlige gravfølget gjennom Paris. Musikalen er den musikalen som har gått lengst i West End. I 2010 ble den ti tusende forestillingen fremført i Queen?s Theatre. Og tårekanalene er ikke tomme ennå. Sånt kan skje når en fortelling klarer å ta en omvei om fornuften og tale direkte til den emosjonelle reptilhjernen.