Sommerboka i Dagbladet: Trude Teiges «Morfar pustet med havet»

Den ukjente norske krigshistorien

Trude Teige har skrevet roman basert på et av de minst kjente aspektene ved norsk krigshistorie.

NYE PERSPEKTIVER: For forfatter Trude Teige er det viktig å utvide historien om krigen. Foto: Fredrik Hagen / Dagbladet
NYE PERSPEKTIVER: For forfatter Trude Teige er det viktig å utvide historien om krigen. Foto: Fredrik Hagen / Dagbladet Vis mer
Publisert

Du tror kanskje du vet mye om andre verdenskrig, men visste du at det i løpet av krigen satt rundt 900 nordmenn i japanske fangeleire? Hvis du svarte nei, er du langt fra alene. Nesten hver gang forfatter Trude Teige forteller om den ukjente krigshistorien, får hun samme reaksjon.

- Hva?! Hæ, hvorfor jeg ikke hørt om dette før?

Sommerboka i Dagbladet

Hver uke i juli publiserer vi et utdrag fra en av høstens mest imøtesette bøker, samt et intervju med forfatteren. Les utdraget fra Trude Teiges kommende roman «Morfar pustet med havet» , lenger nede i saken.

Tidligere:

Jan Grue, «Hvis jeg faller»

Toril Brekke, «Dement diamant»

Senere i sommer:

Herbjørg Wassmo, «Mitt menneske»

Ukjent krigshistorie

Nordmenn i japansk fangenskap er ikke bare en av de minst kjente norske historiene fra krigen, men også temaet for Trude Teiges nye roman «Morfar pustet med havet». I boka møter vi blant andre seileren Konrad og sykepleieren Sigrid, som møter hverandre på et sykehus på Java. Etterhvert havner de imidlertid begge i japanske fangeleire, og plutselig handler hverdagen om å overleve.

At så mange reagerer med vantro når de hører om nordmenn i japansk fangenskap, gjør at forfatteren tenker hun har gjort noe riktig.

- Jeg vil skape en god leseropplevelse, men også en reaksjon. At leseren tenker «det visste jeg ikke». At de blir klokere og mer opplyst, og berørt.

Teige liker nemlig å gjøre grundig researcharbeid i arbeidet med boka, også når hun skaper karakterer.

- Jeg lar meg ofte inspirere av virkelige historier, men karakterene må du jo skape selv. De blir likevel skapt av bakgrunn, personlighet og miljø. Jeg dikter dem opp, men jeg plukker fra sanne historier. Jeg prøver å se dem som virkelige personer.

OPPSIKTSVEKKENDE: At så mange reagerer med vantro når de hører om nordmenn i japansk fangenskap, gjør at Trude Teige tenker hun har gjort noe riktig. Foto: Fredrik Hagen / Dagbladet
OPPSIKTSVEKKENDE: At så mange reagerer med vantro når de hører om nordmenn i japansk fangenskap, gjør at Trude Teige tenker hun har gjort noe riktig. Foto: Fredrik Hagen / Dagbladet Vis mer

Tortur

For nordmennene karakterene er basert på, mange av dem sykepleiere eller seilere, var livet i de japanske fangeleirene hardt.

- Gjorde man noe feil ble man straffet og mishandlet. Man ble utsatt for utspekulert tortur som å bli hengt opp i en krok en hel natt. Kvinner ble også voldtatt.

Teige inkluderte en sann historie fra fangeleirene i boka. Kvinner måtte gå med tøystykker med et nummer festet med sikkerhetsnål, hvis ikke ble man straffet. En kvinne som møtte opp på en av de timelange oppstillingene hadde ikke nummeret sitt på.

- Fangevokterne kledde av henne og festet tøystykket med sikkerhetsnål rett på huden på brystet hennes.

De traumatiske opplevelsene kan være noe av grunnen til at så mange vegret seg for å fortelle om opplevelsene sine da de kom hjem, mener Teige.

- Det kan være vanskelig å snakke om. Man var hardt skadde og traumatiserte. Og mange ville nok beskytte etterkommerne sine.

RESEARCH: Trude Teige jobbet lenge med researcharbeidet til romanen «Morfar puster med havet». Foto: Fredrik Hagen / Dagbladet
RESEARCH: Trude Teige jobbet lenge med researcharbeidet til romanen «Morfar puster med havet». Foto: Fredrik Hagen / Dagbladet Vis mer

I tillegg har spesielt mange kvinner vegret seg for å fortelle sin historie. Historien om andre verdenskrig er i stor grad blitt fortalt om og av menn. Noe av skylden for det, sier Teige, må kvinner selv ta.

- Når jeg har intervjuet kvinner på Sunnmøre om krigen, som jeg har gjort mye, sier de ofte at det er ikke så mye å snakke om. Også legger de ofte til at jeg skal snakke med mannen deres isteden.

Skamplett

For Teige er det viktig å fortelle nye historier fra andre verdenskrig. Hun ønsker at historien om krigen blir utvidet til å handle om enda flere, også kvinner. Sånn vi kan kjenne oss selv bedre som land. En viktig del av dette er også det som skjedde etter krigen. Forfatteren trekker spesielt frem det hun mener er uverdig hjemkomst for nordmenn som satt i japanske fangeleire. På 50-tallet undertegnet de allierte en avtale med Japan, og det ble derfor ikke gitt erstatning. Først i 2001 tok norske politikere tak og vedtok erstatning til de pårørende. Det mener Teige var alt for sent.

- At det gikk så lang tid er en skamplett på historien vår.

Utdrag fra «Morfar pustet med havet» av Trude Teige

Når det blåste opp og bølgene fikk hvite kammer, likte morfar å ta meg med til det høyeste punktet på øya der vi bodde. Derfra kunne vi se havet ett hundre og åtti grader rundt oss. Han fortalte at når vi sover, puster vi i takt med bølgene som slår mot land.

– Uansett om det er stille eller storm, treffer de land i den samme rytmen, sa han.

– Og hvis du blir redd eller lei deg, skal du puste med havet. Jeg lurte på hvordan han visste slikt, men da jeg spurte, smilte han bare og sa at han hadde lært det av noen for lenge siden.

– Hvem var det? spurte jeg.

– Å, det kan vi snakke om en annen gang, når du blir stor. Så rusket han meg i håret og begynte å fortelle om alle stedene han hadde vært som sjømann. Det var byer med navn som krøllet seg rundt tunga. New York, Buenos Aires, Honolulu, Rotterdam, Bremerhaven. Jeg elsket det når han tok meg med ut til havet og snakket om hva han hadde gjort, hva han hadde sett og opplevd da han var ung. Morfar fortalte aldri hvem som lærte ham å puste med havet, men allerede som barn tenkte jeg at det ikke kunne være mormor, for hun pustet ofte for fort.

Det var først da både hun, morfar og moren min var borte, at jeg fant ut at mormor hadde båret på en stor hemmelighet hele livet. Hun hadde vært tyskerjente. Etterpå begynte jeg å undre meg over hvorfor morfar heller aldri nevnte hva han hadde gjort under krigen. Hvor hadde han vært, hva hadde hendt ham?

Først nå mange år senere vet jeg at av alle de stedene morfar beskrev for meg da jeg var liten, fortalte han aldri om det stedet som hadde preget ham mest. Det som nesten knekte ham. Der han lærte å puste med havet. Men jeg tror at det som skjedde der og etterpå, gjorde ham til den milde mannen som gjennom hele oppveksten ga meg en trygghet som hverken mormor eller moren min hadde i seg.

Kragerø, juni 2021
Juni Bjerke

4. april 1943, Det indiske hav utenfor kysten av Java

En kraftig lyskaster sveipet over de tre livbåtene. Mennene satt tause på toftene og stirret mot ubåten som ruvet over dem. Et nett ble slengt ned langs ubåtsiden.

– Who is the captain? Ingen svarte, og den japanske offiseren på dekk ropte: – Where is the captain? Kaptein Olaussen lå i bunnen av en av livbåtene, knapt i stand til å røre seg. Han hadde truffet livbåten da han hoppet fra M/T Anitra, og hadde store smerter i ryggen. Da japaneren ikke fikk svar, hevet to av soldatene på ubåtdekket geværene i skytestilling.

Olaussen løftet armen. – I … I am the captain. Etter noe diskusjon blant japanerne ble en vaier med en krok svingt ut fra en vinsj. De gestikulerte og ropte på en blanding av japansk og dårlig engelsk at de skulle knytte en line rundt livet hans. Olaussen var en hardhaus, men skrek av smerte da han ble heist om bord i ubåten. Med det samme han var på dekk, ropte japaneren igjen. Denne gangen spurte han etter førstestyrmannen. Ingen svarte. Den eneste som hadde offisersskjorte på seg, var annenstyrmannen.

Japaneren pekte på ham med en revolver og veivet at han skulle komme seg over i ubåten. Annenstyrmann Tønnesen klatret opp nettet på ubåtsiden mens den japanske offiseren fortsatte å skrike ut titler.

– Telegrafist! Sverre Bjerke satt taus. Det var den sikre død å bli tatt av japanerne, han hadde hørt historier om hva de var i stand til, og aldri i livet om han skulle om bord i ubåten. Sjansen for å klare seg var større i en livbåt på åpent hav enn i japansk fangenskap. Han skulle overleve denne forbannede krigen, og det skulle broren også. Igjen sveipet den sterke lyskasteren over mennene i båtene. Sverre skygget med hånden for øynene og lot blikket gli fra mann til mann.

Det var vindstille, men et lite driv i sjøen; de måtte ro for å holde seg inntil ubåten, slik japanerne kommanderte dem til å gjøre. Hvor var Konrad? Det kunne ikke være mer enn rundt tretti mann til sammen i livbåtene. De hadde vært et mannskap på femtito. Det var like før det ble helt mørkt, i horisonten lå resten av dagen som en tynn gråblå stripe. Det brant i maskinseksjonen på Anitra, og olje rant ut gjennom et stort hull i skroget.

Lasten var dieselolje, det var stor sannsynlighet for at den ville ta fyr, og skipet og sjøen rundt ville flamme opp. Et par soldater til dukket opp på ubåtdekket og satte opp et stativ. En mitraljøse. – Det er ham, han er telegrafist! ropte plutselig noen på engelsk. Sverre snudde seg og så at den kinesiske kokken pekte på ham. Hva i svarte …!

Offiseren på ubåten siktet på ham med revolveren. – You? skrek han. Get over here. Sverre reiste seg, grep nettet på ubåten, og mens han klatret opp, hørte han noen rope navnet hans. Han kikket over skulderen og skimtet en skikkelse som sto oppreist og veivet med armene i en av livbåtene. Lyskasteren beveget seg fram og tilbake over båtene, og i et kort glimt så han at det var Konrad. Sverre pustet lettet ut. Det var langt til land, men livbåtene kunne bli plukket opp av allierte skip, de kunne ta seg til land på Java, eller helst i Australia, det var det tryggeste. Himmelen var mørk og stjerneløs da han sto sammen med de fire andre offiserene fra Anitra på ubåtdekket. Det var annenstyrmann Tønnesen, tredjestyrmann Hødnebø og maskinsjef Larsen i tillegg til kaptein Olaussen, som knapt klarte å holde seg oppreist.

Sverre og Tønnesen støttet ham mellom seg, og da Sverre satte foten på det første trinnet på leideren ned til ubåtens indre, kikket han over kanten på tårnet. I samme øyeblikk eksploderte Anitra. Sverre rakk å se at Konrad kastet seg på ryggen bakover og ut i sjøen. Flammer og svart røyk steg til værs, og idet han ble dyttet videre nedover, hørte han knatringen fra mitraljøsen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer