Anmeldelse: «Märtha» på TV 2

Den umulige prinsessen

«Märtha» er en forspilt mulighet til å diskutere spørsmål som angår langt flere enn hovedpersonen selv.

DOKUSERIE: Märtha Louise og døtrene Leah Isadora og Maud Angelica i dokumentarserien «Märtha». Foto: TV 2
DOKUSERIE: Märtha Louise og døtrene Leah Isadora og Maud Angelica i dokumentarserien «Märtha». Foto: TV 2 Vis mer
Publisert

«Märtha»

Dokudrama

Tidspunkt: Onsdag 7. april kl. 21.40
Beskrivelse: Märtha Louise nesten privat.
Kanal: TV 2

«Hvor mange mennesker passer egentlig inn i prinsesserollen i dag?»
Se alle anmeldelser

«Alle drømte når de var små om å være prinsesse. At en dag kom de ekte foreldrene og hentet dem, og så var det kongen og dronningen. Jeg hadde jo helt motsatt drøm - jeg drømte om at det var noen helt vanlige foreldre som en dag kom, fra en helt vanlig familie.»

Slik åpner første episode av «Märtha», og her finner vi den røde tråden i dokuserien, som har premiere på TV 2 i kveld.

Den følger prinsesse Märtha Louise og barna gjennom det spesielle fjoråret, som starter på tragisk vis med begravelsen til eksmannen Ari Behn, og fortsetter med corona-lockdown og påfølgende avstandsforhold til kjæresten Durek. Innimellom kommer kunstutstilling til ære for Ari, arbeid med gründerbedriften Hest360, ridestevner med yngstedatter, og diverse offentlige opptredener, både for Märtha selv og de to eldste døtrene.

Märtha litt privat

I klassisk dokuseriestil blir vi invitert litt, men ikke veldig langt bak fasaden. Det er mange bilturer på vei til intervjuer og lignende, men de aller fleste scenene er utvidelser av settinger der familien allerede har invitert offentligheten inn. I dette kontrastrike krysningspunktet mellom glam og hverdagsliv ligger da også appellen til serien. Vi får et bittelite innblikk i hvem de er på privaten, hva de tøyser med seg imellom, og hva de stresser med før intervjuer og sceneopptredener. Det er koselig. Vi får se Märtha som møkker ut av hestebåsen, og som fniser når gardisten i vaktbua utenfor slottet ikke gjenkjenner henne. Det er artig.

Samtidig er det hjerteskjærende når Märtha, etter et amerikansk zoom-intervju, forteller at hun er mer komfortabel med å snakke engelsk enn norsk, «for jeg er alltid så redd nordmenn. Det er så mye kritikk av meg hele tiden».

Likevel må også denne teksten bli litt kritisk. For «Märtha»-serien sneier innom et høyaktuelt og veldig interessant tema, som hadde fortjent en en mer reflektert behandling.

At det ikke har blitt slik, er ikke bare produksjonens skyld. De kunne selvsagt stilt henne flere kritiske spørsmål underveis. Samtidig får Märtha et hav av muligheter til å reflektere rundt rollen sin i denne serien, krydret som den er med dokudramaets bekjennelsesbolker, der hovedpersonen sitter i en stol og kommenterer. Noen ganger kommer vi veldig tett på, som når hun snakker om tida etter begravelsen, og tårene renner. Det er sterkt. Men ofte snakker hun om ting vi har hørt før: Hvor vanskelig det er å leve opp til alle forventningene folk har til henne, hvor mye press hun alltid har stått i, at hun har vært «feil» siden hun ble født, ettersom hun var jente og ikke gutt.

Prinsesserollen

Det er ingen tvil om at rollen hennes er vanskelig, for ikke å si umulig, og det er lett å sympatisere med henne. Men hva med å ta et skritt videre? Det er vel ingen som er bedre rustet til å ta et dypdykk i årsakssammenehengene eller foreslå systemendringer enn henne, som har levd med dette hele livet.

Denne muligheten forspiller serien. Når Märtha forsøker å antyde årsaker til utfordringene hun har stått i, er det nesten uten unntak forenklinger og generaliseringer av typen «nordmenn er altfor opptatt av janteloven, amerikanere er mye mer åpne». Men dette er jo ikke utfordringer som begrenser seg til Norge, eller Märtha selv, for den saks skyld.

Kanskje har hun rett i at hun har en personlighet som gjør det ekstra vanskelig å passe inn i prinsesserollen. At hun har vanskelig for å innordne seg, for glad i å gå sine egne veier. Det er ingen grunn til å tvile på at disse personlighetstrekkene er vanskelige å klemme inn i en så låst og tradisjonell rolle som prinsesse. Samtidig er det liten tvil om at hun kunne valgt en vei med færre engler og kontroverser, hvis hun ville. Formatet til serien åpner ikke for kritiske spørsmål rundt dette. Så har det da også vært gjenstand for mye debatt før. Et spørsmål jeg derimot skulle ønske at «Märtha»-serien gikk dypere inn i, er dette:

Hvor mange mennesker passer egentlig inn i prinsesserollen i dag?

Prinsessekravene

Med tre episoder av «Märtha» i bakhodet, kan prinsessekravene fra folkedypet anno 2021 oppsummeres omtrent slik: Vær glamorøs, men ikke så mye at du virker snobbete. Vær jordnær, men ikke så mye at du blir kjedelig. Vær sterk og selvstendig, men ikke egenrådig. Følg normer og regler, men ikke så mye at det ser ut som du ikke kan tenke selv. Bli uavhengig, men ikke egoistisk. Du skal tjene til livets opphold og klare deg selv (husk at du må være glamorøs innimellom!), men ikke vise at du er opptatt av penger, og for guds skyld ikke profittere åpenlyst på bakgrunnen din.

Det er en rolle det er nærmest umulig å oppfylle, men det er også utfordringer hun deler med mange andre europeiske prinsesser og prinser. Den paradoksale rollen deres er gull verdt for kjendisjournalistikken, dette programmet inkludert, og en tragedie for enkeltmenneskene oppi det hele.

Det kommer fram mellom linjene i «Märtha», men det er synd at serien ikke benytter sjansen til å gå dypere inn i problematikken. I stedet har den blitt en streit realityserie om en kjendisfamilie, verken mer eller mindre.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer