Den unge garde

Alene synet av ca. hundre unge musikere på podiet i Konserthuset i Oslo i går kveld, med visshet om at det dreier seg om store deler av neste generasjons norske musikkliv, var en smule overveldende. Men ikke nok til å døyve den egentlige spenningen: Ville de makte å rive oss med, uten baktanke og omtanke?

For det er lenge siden Ungdomssymfonikerne ble møtt av overbærende velvilje når de entrer hovedstadens podium hver august, for å vise hva de duger til. Til det har de store opplevelsene vært for mange.

Målt med en slik standard, som er streng, var det noe som manglet på konserten i går. Ikke spilleferdigheter eller innsatsvilje, som begge var på topp, men den siste inspirasjonens gnist som kan få musikernes eget engasjement til å flamme opp i uforbeholden begeistring hos publikum.

I Wagners «Tannhäuser», som åpnet konserten, var nervøsiteten hørbar, og reduserte framføringen til oppvarming foran den første styrkeprøven, Sjostakovitsjs første fiolinkonsert. Den kom orkestret vel fra, om enn noe tynget av rollen som lojalt tonefølge for solisten, Arve Tellefsen, som til gjengjeld igjen viste at knapt noen annen norsk musiker har et like inspirert og gjennomarbeidet forhold til denne komponisten. Så skulle liksom det hele forløses etter pause, i Stravinskijs «Vårofferet». Og visst glitret det i mange enkeltprestasjoner.

Men helheten forble bundet til Ole Kristian Ruuds forenklede oppfatning av verket, der det var på eller av med effektene, uten føling med suget som skal bære dem fram. Akkurat der tror jeg faktisk de kunne vært bedre hjulpet fra dirigentplass.