VOND DRØM: «Vi burde drømme om tyfoner som hamrer mot Filippinene, norske fjell uten snøhetter eller isbreer og tørre brønner i India», skriver Eivind Trædal i kronikken. Bildet er tatt etter tyfonen på Filippinene. Foto: John T. Pedersen
VOND DRØM: «Vi burde drømme om tyfoner som hamrer mot Filippinene, norske fjell uten snøhetter eller isbreer og tørre brønner i India», skriver Eivind Trædal i kronikken. Bildet er tatt etter tyfonen på Filippinene. Foto: John T. PedersenVis mer

Den unge kongens drømmer

Norge er et land av unge konger. Hver morgen er en kroningsseremoni for en ung nordmann med iPhone og Canada Goose-jakke.

Meninger

Den unge kongen skulle krones. Han hadde vokst opp som fløytespillende gjeter i skogen, men blitt avslørt som den avdøde kongens uekte og eneste sønn. Han var vilt begeistret for all den nyvunne luksusen og skjønnheten. Men nettene før kroningsseremonien har han vonde drømmer.

Han drømmer om trange loft der sultne og utslitte vevere, mange av dem barn, lager drakten. Han drømmer om et slaveskip der en perledykker kollapser i blod etter å ha dykket for langt ned for å finne perlen til septeret. Han drømmer om pest og hungersnød som dreper millioner mens Døden og Griskheten personifisert drar på jakt etter rubinene til kronen.

Når han våkner opp, fyller regaliene ham med avsky. «Denne drakten er vevet på sorgens vev, og av lidelsens hvite hender. Det er blod i rubinens hjerte, og død i hjertet av perlen», utbryter den unge kongen før kroningsdagen.

Denne historien skrev Oscar Wilde i 1891, mens det britiske imperiet stadig vokste. Luksusgoder strømmet til England. I Kina, India, Afrika og Amerika brukte britene brutal makt for å sikre seg ressurser og luksusgoder. Det var ikke bare kongelige kroningsseremonier som var vevd på sorgens vev. Ikke-adelige lesere av Wildes eventyr kunne også få onde drømmer. Det var blod i ettermiddagsteen deres fra det britiske India, og undertrykkelse i sukkeret fra gamle slaveplanasjer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hva med i dag? Imperialismen og slaveriet er ikke lenger grunnlaget for økonomien i rike vestlige land, men vi har grunner til å ha onde drømmer.

Skadene på naturen og klimaet, som er selve grunnlaget for samfunnet og velstanden vår, er mer omfattende enn noensinne. I Det internasjonale energibyråets siste rapport anslås det som vanlig at behovet for fossil energi vil øke dramatisk de kommende tiåra, samtidig som den påpeker at vi ikke kan hente opp mer enn en tredel av kjente fossile ressurser om vi skal ha en 50 prosent sjanse (!) for å unngå katastrofale klimaendringer.

Vi er på stø kurs mot 3,6 grader oppvarming dette århundret, en temperatur som kan gjøre store deler av kloden ugjenkjennelig. Selv med all utvikling av nye energikilder, utgjør olje, kull og gass en like stor andel av det globale energiforbruket som for 25 år siden.

I dette regnestykket er Norge en enorm minuspost. Vi eksporterer fossil energi til andre lands ikke-bærekraftige forbruk, og bruker inntektene til en økende import av varer fra stadig fjernere verdensdeler.De siste femten åra har verdien av norsk import utenom skip, oljeplattformer og råolje nesten doblet seg, samtidig som verdien av olje- og gasseksporten har blitt mer enn firedobla. Plutselig har vi bringebær fra Sør-Amerika i butikkene i desember.Vi er et land av unge konger, og hver morgen er en kroningsseremoni for en ung nordmann med iPhone, macbook og en Canada Goose-jakke.

Men nordmenn har ikke vonde drømmer. Faktisk ser sammenhengen ut til å være motsatt. National Geographics Greendex-rangering for 2012 tar for seg konsekvensene av vanlige folks forbruk, og hadde oppsiktsvekkende funn:

Folk i fattige land, som gjør minst skade på miljøet med sitt forbruk føler seg i gjennomsnitt langt mer skyldige for miljøskader enn mennesker i rike land. Norsk forbruksforskning viser det samme mønsteret: stadig færre tror at deres forbruk gir negativ effekt på miljøet. Attpåtil viser Greendex-studien at folk i fattige land tror at de kan gjøre mer for å redusere skaden enn folk i rike land.

Dette er kanskje ikke så overraskende. Det er nemlig innbyggerne i utviklingsland som i økende grad gjør den skitne jobben i verdensøkonomien. Nesten ti prosent av importen til Norge kommer i dag fra Kina. Kinas CO2-utslipp per innbygger har mer enn tredoblet seg siden 1990, og el- og tekstilindustrien gjør store skader på mennesker, biologisk mangfold og vannressurser. 104 byer I Kina målte «ekstreme» nivåer av luftforurensning forrige fredag, og 70 prosent av landets elver er så tungt forurenset at man fraråder at selv husdyr drikker det, melder The South China Morning Post.

Vi er glade for å kunne kjøpe en ny, lettere iPad, og merker ikke de over 80 kiloene med CO2 som har blitt sendt ut i atmosfæren fra kinesisk kullkraft og industri under produksjonen. Ødeleggelsene blir fjernere og mer komplekse, både i tid og rom, jo rikere vi blir. Gandhi sa det best: verden er rik nok til å dekke alles behov, men ikke til å dekke alles grådighet.

Vi trenger vonde drømmer. Vi burde drømme om tørkekatastrofer i Sahel, oversvømmelser i Gudbrandsdalen, skogbranner i California, tyfoner som hamrer mot Filippinene, norske fjell uten snøhetter eller isbreer, visne avlinger i Australia, tørre brønner i India, utallige veier i Bangladesh som ikke lenger går noen steder, men abrupt synker ned i havet, mot stedet det en gang lå en landsby.Vi burde drømme om hundrevis av millioner som kastes ut i sult, og utallige mennesker på vandring mot de stedene som tilbyr trygghet og stabilitet på en jordklode der ingenting er til å kjenne igjen lenger.

Når vi våkner opp, svette og redde fra disse drømmene, bør vi ikke bare være glade for at det ikke er her, og ikke i dag, og så gå ut på juleshopping som ingenting.

Den unge kongen til Oscar Wilde innser at han ikke kan godta å krones i lidelsens regalier. Han flykter fra slottet for å vandre i skogen i de samme fattigslige gjeterklærne han vokste opp i. Han blir lagt for hat av adelsmennene, av prestene og av alle de som frykter at samfunnsordenen vil bryte sammen dersom kongen ikke ter seg som en konge, med krone, kappe og septer.

Men den unge kongen finner tilbake til noe som er vakrere enn de blodstenkte skattene fra imperiet:

«Og se, solen skinte på ham gjennom glassmaleriene, og solstrålene vevet en drakt som var skjønnere enn drakten som var laget for å glede ham. Den tørre staven blomstret og bar liljer som var hvitere enn perler. Den tørre tornekransen blomstret og bar roser som var rødere enn rubinene. Hvitere enn fine perler var liljene, og stilkene var av skinnende sølv. Rødere enn rubiner var rosene, og bladene var hamret i gull».