Den unorske byen Oslo

OSLO: Vi har fått en etterlengtet diskusjon om hovedstaden. Guri Hjeltnes hadde i VG 4. august en gjennomgang av debatten om Bjørvika. Den tydeliggjør hvordan byens myndigheter har overlatt styringen til Hav Eiendom, i realiteten Havnevesenet, og deres nærsynte ønsker om avkastning. Resultatet er trist for dem som ser klarere. Byen har av naturen form som et amfi vendt mot sjøen, men skal stenges inne som en fortettet sentrumsgryte av en mur med høye, funksjonalistiske (glass?-)bygninger.

Det mest interessante innlegget har vært John Olav Egelands Forbannelsen over Oslo i Dagbladet 29. juli. Egeland trekker fram byens mangel på identitet og atmosfære. En undersøkelse har fått fram at hovedstaden blir betraktet som eplekjekk oppkomling blant nordmenn nordafjells og vestafjells. Enda verre – byen er heller ikke godt likt av sine egne innbyggere. To tredjedeler av byens befolkning føler seg ikke hjemme der, én av fire ønsker seg vekk. Egeland peker på den historiske bakgrunnen for dette, blant annet embetsstandens dominans.

Gjennom mitt pågående arbeid med den norske utvandringen til Amerika ser jeg et gjennomgående mønster. Landet, og særlig folk i bygdene, har lidd under en betydelig kløft mellom egen kultur og en stort sett utenlandsk embetsstand. Manglende respekt for vanlige menneskers hverdagsstrev har gjerne vært resultatet. Embetsmennene var ikke bare ukyndige i norske dialekter, de var gjennomgående heller ikke blant de lyseste hodene fra København – naturlig nok, for de skarpeste valgte seg kongens nærhet. Det embetsmennene i Norge ikke hadde med av kløkt og forstand, tok de igjen med herskerarroganse. Dårlig kommunikasjon tolket de lett som uvilje og mangel på dannelse fra bygdefolks side. De svarte med formaning og tukt. Dette har satt seg i folkekarakteren som motvilje mot hovedstaden. Byen ble oppfattet som embetsstandens hovedsete, ikke det norske folks sentrum.

For ikke mange dagene siden satt jeg på en kafé i Trondheim og overhørte utgydelser om Oslo-arrogansen i medier og forvaltning. Det var lett å høre en dyp mistilit til Oslos talent som hele landets representant.

Dessverre er mistilliten også et resultat av at hovedstaden vender resten av landet ryggen. I den pågående utviklingen, gjøres det lite forsøk på å forene norske kulturtrekk med moderne byutvikling. Utbyggerne har fått glassfeber, tilsynelatende i et slags kompleksfylt forhold til modernitet, og det gir enda mindre identitet enn byen har fra før. Byrådsleder Erling Lae har uttrykt en tøysete visjon om Oslo som internasjonal arkitekturhovedstad. Han lot til å mene mer av dette upersonlige preget, og jeg er redd for at tanken sprang ut fra rådende nedlatenhet til kvaliteter i vår egen tradisjon – om enn ubevisst.

Komplekset ser ut til å stikke dypt. Da Det Norske Teatret fikk et nytt hus, avspeilte ikke arkitekturen teatrets kulturelle fundament og historie. Til og med Kaffistova ble nylig innredet med et moteriktig minimalistisk interiør. En slik usikkerhet blir selvsagt også oppfattet av utlendinger, både besøkende og bosatte.

Egeland sier at både Bergen og Trondheim oppfatter seg som organiske omformere av kultur mellom land og by i nasjonal sammenheng. Begge disse byene forvalter da også historiske monumenter fra en utvetydig norsk fortid, særlig Håkonshallen og Nidarosdomen. Oslo har riktig nok et kanskje enda flottere historisk byggverk i Akershus slott, men det gir likevel ikke byen samme stolthet og selvfølelse. Så er også Akershus i bunn og grunn mest et monument over embetsdansk historie, kultur og maktutøvelse.