Den urettferdige kontantstøtten

Nå må de yrkesaktive ifølge Bondevik-regjeringens budsjettforslag betale mer skatt for å overføre beløp til de som ikke vil være yrkesaktive. De som velger å være yrkesaktive eller i hvert fall de som må være yrkesaktive for å skaffe familien et rimelig utkomme til glede for deres barn, bør reise seg i protest mot kontantstøtteordningen.

Kontantstøtteordningen er så ille at jeg nesten har lyst til å gå til skattestreik. Hvorfor i all verden skal jeg ofre meg og arbeide og betale skatt til stat og kommune til bruk som overføring til de som har en økonomi som gjør at de kan velge å ikke ta inntektsgivende arbeid. Det er lov å undre seg over dette. Som så ofte før er det de som må gjøre alt for å sikre familien et rimelig utkomme som også denne gangen må bære byrdene. Er det ikke utjevning av forskjeller sentrumsregjeringen har som et av sine hovedmål.

Jeg betaler kr 78 000 i året for å ha mine to barn i en privat andelsbarnehage. I tillegg betaler jeg og min kone betydelig skatt til fellesskapet. Skatt som langt overgår det jeg får i statstilskudd til barnehageplassene. Jeg vil ikke være med og betale skatt for at noen skal kunne velge seg en inntekt på kr 36 000 fordi de ikke velger å ha sine barn i en barnehage.

Kontantstøtten vil føre til store økonomiske forskjeller. De med lavest inntekt vil kanskje finne det økonomisk og praktisk gunstig å velge å bli hjemmeværende fordi det økonomisk går opp i opp. De som i dag kan velge å være hjemme fordi de kort og godt ikke trenger begge foreldres inntekt vil fortsette å være hjemme, og vil få et netto kontanttilskudd til sine barn på kr 36000 per år. De kan, hvis de ikke allerede har gjort det, opprette en bankkonto for sine barn og spare kontanttilskuddet kanskje sammen med barnetrygden. Det blir ikke så lite penger på denne kontoen etter hvert. Er det dette som er å minke forskjellene som Bondevik-regjeringen er så opptatt av.

Påstanden om at kontantstøtteordningen vil skape likhet mellom de utearbeidende og hjemmearbeidende er direkte tøvete. For det første betaler de utearbeidende vitterlig nok for sin barnehageplass, og for det andre er det en fordreining å framstille det slik at de som benytter seg av et offentlig godkjent barnehagetilbud (privat eller kommunalt) får en personlig kontantstøtte. Statsstøtte til drift av barnehager er ikke gitt for å gi de som velger å være yrkesaktive eller må være det et kontanttilskudd. Statstilskuddet er gitt for at det skal være mulig å drive barnehager innenfor et forsvarlig opplegg til en pris som gjør det mulig velge barnehage av hensyn til barna, fremfor å måtte bruke svarte dagmammaer og andre private tilfeldige løsninger. Statstilskuddet er et nødvendig virkemiddel for at du skal kunne velge et forsvarlig tilbud til dine barn når du først velger å være yrkesaktiv. Det er aldeles forunderlig at dette skulle være noen forskjellsbehandling av de som velger å være hjemme.

Utgift til barnehageplass er en helt nødvendig utgift til inntekts ervervelse, og en burde således fått fullt fradrag for denne utgiften på selvangivelsen. Statstilskuddet til drift av barnehager kan derfor ses på som en kompensasjon for at du ikke får trukket fra alle utgiftene du har til barnehageplass. Dersom dette prinsippet var blitt lagt til grunn, hadde det ikke vært noe grunnlag i det hele tatt for å kreve en kontantstøtteordning for de hjemmeværende.

Har ikke barneministeren skjønt at barnehager med offentlig tilskudd er blitt opprettet for at foreldre skal kunne velge et forsvarlig tilbud til sine barn fremfor et usikkert dagmamma- og praktikanttilbud som i mange tilfeller kan være ok, men som i svært mange tilfeller er et ustabilt og tilfeldig tilbud til barna? Ser hun ikke de negative konsekvensene av kontantstøtteordningen i sin iver etter å stimulere en av foreldrene til å være hjemme?

Kontantstøtteordningen vil kunne føre til flere uheldige utslag som ikke er til barnas beste.

Jeg er ikke så naiv at jeg tror alle familier setter hensynet til barnet først, når det for noen kan bli et spørsmål om hvordan de kan innrette seg for å få utbetalt en nettoinntekt fra staten på kr 36 000. Det kan bli økonomien som styrer valget, ikke hensynet til barnet.

I min tid i kommunepolitikken har jeg sett at barnehageplass er blitt brukt som et familiepolitisk tiltak og et tiltak i barnevernets arbeid. For noen familier er det faktisk viktig at de benytter seg av en barnehageplass av hensyn til barnet og familiesituasjonen forøvrig. Dette er ofte familier eller enslige forsørgere som har sterkt reduserte priser i de kommunale barnehagene. Disse vil ved en kontantstøtteordning få et økonomisk incitament til ikke å velge barnehageplass fordi de vil miste en mulighet til en årlig nettoinntekt på kr 36 000 fra staten. Det blir altså økonomisk lønnsomt å ikke ha barnet i barnehage og kan bli et hinder for en endring i familiesituasjonen som er nødvendig.

I dag er det mange hjemmeværende som velger et tilbud i en korttidsbarnehage av hensyn til barna. Dette er ofte plasser med meget lave satser og drives som regel av sanitetsforeninger, menigheter og andre ideelle grupper. Når kontantstøtteordning for disse barna blir innført, vil kostnadene som følge av tap av inntekt fra staten ved bruk av barnehagen bli så store at de vil kunne velge å ta barna ut av barnehagen.

Kontantstøtteordningen kan føre til store prisøkninger på de kommunale barnehageplassene og/eller forhindre en videre utbygging. Dersom Stortinget nedfeller prinsippet om at de som ikke vil ha en offentlig godkjent barnehageplass skal ha utbetalt det samme beløp som gis i offentlig støtte i kontanter, vil dette lett kunne føre til et lokalt press om at kommunene også må følge samme prinsipp. Dvs. utbetale den kommunale støtte i kontanter. Den kommunale støtte som gis er ofte gjennom graderte satser avhengig av familiens inntekt. For kommunene er det bare en måte å komme seg ut av denne knipa på, nemlig å sette opp prisen per plass til selvkost, dvs. store prisøkninger på de kommunale barnehageplassene. Dette vil i første rekke ramme de med svakest inntekt og barn som trenger tilleggsressurser.

Hvor går for øvrig grensene for prinsippet om at dersom jeg velger å ikke benytte meg av et offentlig støttet tilbud, så har jeg krav på å få utbetalt det offentliges tilskudd til tilbudet i kontanter? Hvis jeg f.eks. velger å arbeide redusert når mine barn begynner på skole fordi jeg ikke vil at de skal gå i skolefritidsordningen, vil jeg da ha krav på å få utbetalt den støtte som eventuelt gis til tilbudet? Jeg vil ha valgfrihet, jeg velger barnehage og fulltidsjobb i førskolealderen og redusert arbeidstid når mine barn begynner på skolen. Hvorfor i all verden skal dette prisippet bare gjelde mens du har barn i førskolealder. Vil ikke en fastsetting av dette såkalte likhetsprinsippet lett føre til en kravmentalitet om kontantoverføringer på andre områder fra grupper som vil velge å innrette seg annerledes?

Gratis barnehage til alle ville være det virkemiddelet som virkelig hadde gitt oss mulighet til å velge de løsninger som vi syntes var best av hensyn til barna, uavhengig av hvor mye og lite den enkelte ville arbeid. I dag setter jo de høye prisene på barnehageplass begrensninger for foreldres mulighet til å velge barnehage hvis de syntes det var best for sine barn. Dersom en ønsker å bruke mer penger på barn som vil lette barnefamilienes situasjon, kan et av tiltakene være å bevilge betydelige midler til de frivillige organisasjoner som arbeider med barn. Hvis en først og fremst ønsker å prioritere barna, er kontantstøtteordningen en fullstendig gal prioritering av midlene.