Den uskyldiges undergang

En inngående skildring om en annerledes som søker aksept, gjør sterkt inntrykk.

Siegfried Lenz' sentrale posisjon i tysk og europeisk litteratur er alt i mange år urokkelig, og styrkes etter denne nye, korte romanen. Han har kanskje havnet litt i skyggen av oppmerksomheten omkring Günter Grass de siste årene, og har aldri hatt sin landsmanns mer utagerende og fabel-aktige uttrykk. Lenz' litteratur handler om det vanlige menneskets konfrontasjoner med problemer og situasjoner i en svært så gjenkjennelig hverdag. Hverdagen kan, som også denne romanen viser, være like så brutal og hensynsløs som noen krisesituasjon.

Annerledes

Lenz går her tilbake til motivet om den uskyldige, kjent fra flere tidligere verk. Satt til å pakke Arnes etterlatte ting, lar fosterbroren Hans disse tingene lede til minner og refleksjoner om en som var annerledes, en som mistet alt og levde i sin egen verden. Arne søkte desperat aksept og kjærlighet, men når tilhørigheten ble nektet ham, fører det uvegerlig til hans undergang.

Inngående

Tidvis oppleves kanskje fortellingen som noe konstruert, men Lenz henter seg inn med troverdige miljø- og karakterskildringer. Han evner også å framvise hvor viktig og avgjørende vanlige og vante hendelser kan være i menneskers liv. Når Hans henvender seg til sin avdøde fosterbror, er det nettopp ved å dvele ved ellers så ordinære hendelser, at Arnes tragedie utspiller seg. Den forsterkes av at hans historie i form og uttrykk fortelles dempet og konsentrert, og det inngående ved dette gjør at «Tingene etter Arne» gjør et så sterkt inntrykk.