Massakrert: En kosovoalbaner går forbi en grav i landsbyen Meje i Kosovo. Serbiske styrker tok livet av 400 mennesker i Meje under en massakre i 1999. Foto AFP/Scanpix
Massakrert: En kosovoalbaner går forbi en grav i landsbyen Meje i Kosovo. Serbiske styrker tok livet av 400 mennesker i Meje under en massakre i 1999. Foto AFP/ScanpixVis mer

Den usynlige historikeren

Josef Martinsen tok på seg arbeidet FN ikke ville gjøre.

|||AV OG TIL kommer det ut bøker som verken blir lest eller lagt merke til av særlig mange, men som likevel vil få betydning lenge etter at de er gitt ut. «What Happened in Kosovo?» er en slik bok. Den inneholder for det meste tabeller og uredigerte intervjuer, og blir neppe lest av andre enn spesielt interesserte.

FORFATTER JOSEF MARTINSEN har reist på krys og tvers av Kosovo og samlet omfattende dokumentasjon på krigsforbrytelser. Mer enn 10 000 sivile ble drept i Kosovo før og under Natos bombing av Serbia i 1999. Like etter at krigen var avsluttet, dro Martinsen til Kosovo på oppdrag for Kirkens Nødhjelp og FNs høykommissær for flyktninger. Jobben hans var å rense brønnene i Kosovo for lik. Å ødelegge brønner ved å kaste lik i dem var en del av serbernes kampanje for å tvinge den albanske befolkningen på flukt.

DA MARTINSEN VAR FERDIG med arbeidet for Kirkens Nødhjelp, skrev han boka «Dødsbrønnene i Kosovo», som er utgitt på norsk, engelsk, serbisk og albansk. På oppfordring fra venner i Kosovo begynte han i 2006 å kartlegge sivile ofre for krigen. Martinsen reiste rundt fra kommune til kommune, fra massegrav til massegrav. Han intervjuet overlevende og øyenvitner til grusomheter begått under krigen. 10 600 drepte og savnede er listeført i «What Happened in Kosovo?». Både albanske og serbiske ofre er registrert i boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg er hvert eneste registrerte angrep på sivile av serbiske politi og militære fra 1. januar 1998 til 20. juni 1999, da serberne overga seg og trakk seg ut av Kosovo, ført opp. Mønsteret som trer fram er entydig: Serberne drev en systematisk og planlagt etnisk rensing av Kosovo.

ARBEIDET OG UTGIVELSEN av boka har Martinsen finansiert selv. Man skulle tro at FN, som tok over administrasjonen av Kosovo etter krigen, var interessert i å få flest mulig fakta på bordet. Men da Martinsen kontaktet UNMIK, FN-administrasjonen i Kosovo, ble han overrasket over at det ikke var tatt initiativ til noen omfattende etterforskning av krigsforbrytelser eller en fullstendig registrering av sivile tap. Under arbeidet med «Dødsbrønnene i Kosovo» fikk han beskjed fra UNMIK om at det ikke var nødvendig å bråke mer med dette. Nå skulle folkegruppene forsones, og da passet det dårlig å anklage partene for krigsforbrytelser.

MAN KAN SPØRRE SEG om ikke krigens sår leges best ved å la være å pirke i dem. En slik tilnærming kan kanskje fungere i en kort periode, når folk helst vil legge grusomhetene bak seg. Men skal man oppnå en varig forsoning, må partene erkjenne hva som har skjedd. Å feie vanskelige fakta under teppe, vil føre til at ofrene føler seg urettferdig behandlet. Undertrykt hat vil ulme under overflaten og blusse opp igjen, slik det har gjort på Balkan med jevne mellomrom gjennom historien.

Det handler også om å dokumentere hendelsene for ettertiden. Få vil lese boka i dag, men Martinsens arbeid vil bli verdsatt av framtidige historikere.