GJORDE MEG USYNLIG:  Mobbingen resulterte i at jeg prøvde å gjøre meg «usynlig», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
GJORDE MEG USYNLIG: Mobbingen resulterte i at jeg prøvde å gjøre meg «usynlig», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Den usynlige jenta

Det er kanskje flere jenter som gruer seg til skolestart i morgen, det har jeg gjort også.

Meninger

Jeg var en gang ei jente som bodde i en høyst ordinær bygd, og gikk på en vanlig skole. Jeg hadde langt brunt hår, og gikk stort sett i datidens moteriktige Adidas joggedress. Jeg var skoleflink, hesteinteressert og sang i kor. Likevel husker jeg de siste årene i grunnskolen som et mareritt. I tiden mellom fjerde og tiendeklasse gikk jeg til skolen med krumbøyd nakke og klump i magen. Jeg måtte daglig tåle negative kommentarer, avvisning og degradering av meg selv som person. Utestengning, klær som forflyttet seg, klyp og himling med øynene var hverdagskost.

På skoleturer gråt jeg meg stille i søvn, ettersom de andre jentene høylytt diskuterte de stygge fregnene mine. Jeg lot som om jeg sov, men de visste- og jeg visste.  Jeg var i aller høyeste grad våken. Hvem får sove når man er kastet inn til løvene i ensom majestet? Ingen plass å gjemme seg, ingen plass å gå. Når man først er utpekt som mobbeoffer, er det vanskelig å trå rett. Skolehverdagen blir uforutsigbar, og man går stadig rundt med følelsen av å gjøre «noe» feil. Scenarioer om hva som kan komme til å skje ruller som en kinofilm gjennom hodet. Man går rundt med en grunnleggende frykt og usikkerhet, vel vitende om at de voksne ikke strekker til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mobbingen resulterte i at jeg prøvde å gjøre meg «usynlig». Jeg gikk stille i gangene, og så alltid etter «trygge» plasser. Kroken bak skoledøren ble flittig brukt, da vaktene hyppig patruljerte i dette området. De dagene jeg fikk sitte inne med sår hals står for meg som pusterom i det hele. Jeg kunne senke skuldrene, og puste ut. Slike frirom var dessverre mangelvare, i 99 prosent av tilfellene brukte jeg store deler av timen til å tenke på friminuttet. Hvor ille blir det i dag? Har jeg noen å være med? Hvor skal jeg gjøre av meg? Det var om å gjøre å få tiden til å gå, i de lange minuttene før timen startet opp igjen. De sosiale spillereglene var lagt, og jeg var dømt til å stå utenfor fellesskapet. Videregående og studier fikk «meg» frem igjen, og jeg begynte å delta i klassediskusjoner og meningsutvekslinger. Jeg stod ikke lenger på utsiden, og jeg var ikke usynlig!

Jeg er ikke denne jenta lenger, men litt av henne lever fremdeles inne i meg. Og i morgen, 20 år senere, går det flere barn til skolen med vond mage og lut rygg. Mobberne har fått større aksjonsradius enn tidligere, og ofrene er i utgangspunktet ikke trygge noen steder. Utbredt bruk av mobil og internett gjør det mulig å ramme de utsatte hvor som helst, og når som helst. Man kan ikke lenger søke trygghet innenfor hjemmets fire vegger. En sårende SMS kan plutselig tikke inn, eller man kan oppdage at jevnaldrende elever har dannet ekskluderende Facebookgrupper.

Mange av oss er gode samfunnsborgere, som tar klart og tydelig avstand fra mobbing og krenkelser. Vi benytter mobbebegrepet hyppig, deltar i fakkeltog og viser vår støtte til mobbeofre via sosiale medier. Slike støtteerklæringer kan bety mye for de utsatte, og vi får mulighet til å synliggjøre vårt standpunkt mot mobbing. Det er lett å vise forståelse og sympati når fenomenet rammer deg på armlengdes avstand. Trykke «like» eller dele et innlegg på Facebook. Men hva når det virkelig gjelder? Hva skjer den dagen kontaktlærer ringer og forteller at din sympatiske og pliktoppfyllende datter er med på å mobbe en medelev. Trår du til da? Er du et medmenneske når det trengs som mest? La ord bli til handling. Søk kunnskap, forebygg, observer og grip inn i forhold til mobbing. Kanskje kjenner du ei jente...

Lik Dagbladet Meninger på Facebook