Den usynlige krigen i Uganda

Flyktninghjelpen ber denne uka i et brev til FNs generalsekretær om økt innsats til å løse den humanitære krisen i Uganda. Etter 20 år med krig og konflikter i landet lever 2 millioner mennesker som internflyktninger i overfylte leire.

I UGANDA ER nærmere to millioner mennesker fordrevet fra sine hjem og tusen dør hver uke som følge av 20 år med krig og voldshandlinger. Flyktninghjelpen ber om at verdenssamfunnet våkner opp og tar ansvar. Valgkommisjonen erklærte nylig president Yoweri Moseveni som vinner av presidentvalget i Uganda, etter at parlamentet i fjor endret grunnloven, slik at han kan sitte som president utover de 20 årene han allerede har styrt landet. Opposisjonen anklaget presidenten for å gjøre seg til president på livstid, og vestlige giverland er svært bekymret for den politiske utviklingen i Uganda. Også Flyktninghjelpen ser med uro på utviklingen i det vestafrikanske landet. Vi har arbeidet i Nord-Uganda siden 1997. I samarbeid med verdens matvareprogram, WFP, distribuerer Flyktninghjelpen mat til 800 000 personer som er flyktninger i eget land, fordelt i 71 leirer i de nord-ugandiske distriktene Gulu og Kitgum. Flyktninghjelpen deler også ut mat til om lag 92 000 skolebarn.

TIL TROSS FOR at Uganda har hatt en jevn sosial og økonomisk vekst siden president Yoweri Moseveni kom til makten i 1986, preges landet fortsatt av omfattende krigshandlinger og humanitær krise i nord. Krigshandlinger, drap og kidnappinger har drevet om lag 90 prosent av befolkningen bort fra sine hjem i Acholiregionen. Antallet internt fordrevne teller i dag nærmere to millioner mennesker. De aller fleste er tvunget til å bo i overfylte leirer, der de er ute av stand til å dyrke jorda eller forsørge seg selv. Mangel på vann, medisiner og legetilsyn er prekær. Alkoholisme og sosiale problemer preger hverdagen. Mange har tilbrakt nærmere ti år under disse forholdene. FNs visegeneralsekretær, Jan Egeland, beskrev situasjonen i oktober 2003 som «en av verdens største neglisjerte humanitære katastrofer». Fredssamtalene som har vært ført mellom regjeringen i Uganda og LRA har ikke ført landet nærmere en fredsløsning. Regjeringen innførte i 2000 amnesti og flere opprørssoldater og sentrale kommandanter har overgitt seg de siste to årene. Fredsavtalen i nabolandet Sudan har innskrenket LRAs mulighet til å operere fra baser i nabolandet. Det siste har også ført til at LRA har tatt seg over grensen til nabolandet DR Kongo. Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), som ble opprettet i 2002, har på oppfordring fra presidenten innledet etterforskning for å straffeforfølge de som angivelig har gjort seg skyldige i overgrep. Dette har ikke forhindret LRA fra å gjennomføre regelmessige angrep på både sivile og militære mål. Regjeringshæren er fremdeles ikke i stand til å gi sivilbefolkningen nødvendig beskyttelse. Samtidig anklages også regjeringshæren for vold og drap på sivile. Slik sikkerhetssituasjonen er i dag, er de aller fleste tvunget å bli boende i leirene. Myndighetene, som i 1996 beordret befolkningen til å bosette seg i leirene, har heller ikke tillatt folk å vende hjem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DENNE UKEN har Flyktninghjelpen, sammen med 25 andre internasjonale humanitære organisasjoner, levert et brev til FNs generalsekretær Kofi Annan der vi ber om at FN tar på seg et større ansvar for å løse konflikten, den humanitære krisen og forhindre at hele regionen destabiliseres ytterligere. Flyktninghjelpen har gått grundig til verks for å dokumentere den uholdbare situasjonen i Nord-Uganda. Den 17. mars la vi fram en rapport i Kampala der vi lanserer en rekke anbefalinger, både til regjeringen i landet, men også til FN for hvordan konflikten og den humanitære krisen kan løses.

DET ER I HOVEDSAK to krav som må innfris: 1) Regjeringen i Uganda må gjøre mer for å løse den voldelige konflikten og anerkjenne den humanitære krisen. 2) FN og det internasjonale samfunnet kan ikke fortsette å neglisjere konflikten og den helt uakseptable humanitære krisen. Ifølge våre anbefalinger må regjeringen søke en fredelig løsning på konflikten. Presidenten har forsøkt å gå den militære veien i 20 år uten å lykkes. Museveni må slutte å gjenta at krigen er over og i stedet bygge opp tillit til befolkningen i nord. Samtidig må LRA oppløses og de ansvarlige for overgrepene stilles for retten. Konflikten er også nå en direkte trussel mot regional fred og sikkerhet. FN og det internasjonale samfunnet må derfor engasjere Ugandas naboland for å finne løsninger på konflikten. FN bør også utnevne en egen humanitær koordinator for Nord-Uganda.

NÅR DET GJELDER de humanitære utfordringene må regjeringen erklære Nord-Uganda som et humanitært kriseområde. Myndighetene må sette i verk planer for hvordan den humanitære krisen skal løses. På papiret har regjeringen planer for dette, men de blir ikke fulgt opp. Den ugandiske regjeringen må også være villig til å overføre penger fra statsbudsjettet for å avhjelpe krisen i nord.FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, må snarest opprette tilstedeværelse i Pader, Kitgum og Gulu, der beskyttelsesproblemene for internt fordrevne er store. Dette avhenger igjen av at finansiering lovet av giverland gjøres tilgjengelig så snart som mulig.Videre må den ugandiske regjeringen sette inn tilstrekkelige styrker for å beskytte befolkningen. Om lag 80 prosent av befolkningen er i dag avhengig av matvarehjelp. Regjeringen må etablere større, sikre soner rundt flyktningleirene slik at befolkningen i større grad kan dyrke sin egen mat og dermed bli mindre avhengig av internasjonal bistand. Den ugandiske regjeringen må også sørge for at barn og unge får et skoletilbud. Om lag 30 prosent av barna er i dag uten skoletilbud.Flyktninghjelpen ber også om at det sikres et humanitært rom, slik av vi kan nå fram med nødhjelp. I dag er vi avhengig av væpnet eskorte for å nå fram til de nødlidende. Dårlige veier gjør det også vanskelig å nå fram til folk.

TIL SLUTT må den ugandiske regjeringen i større grad søke å finne gode og varige løsninger som bygger på frivillighet fra befolkningens side. Regjeringen må således legge til rette for retur, gjenbosetting i andre deler av landet og lokal integrasjon. Alt dette vil selvfølgelig avhenge av om man får til en fredelig løsning på konflikten og/eller om regjeringen klarer å ivareta sikkerheten til folk. Det er viktig å understreke at alt dette må skje på en verdig måte, at sikkerheten blir ivaretatt og at folk får mulighet til å gjøre sine valg. Uganda er i dag et av Norges hovedsamarbeidsland i bistandspolitikken. Det betyr at Norge har påtatt seg et delansvar for utviklingen i hele Uganda. Så lenge regjeringen i Uganda ikke gjør sitt ytterste for å stanse den humanitære katastrofen i nord, må ulike reaksjoner, som kutt i stat-til-stat-bistanden, vurderes.