Den usynlige mannen

TERRORISME: Tenk om Osama bin Laden faktisk gjorde oss en tjeneste 11. september 2001?

I BOKA «Usynlig mann» forteller Ralph Ellison om en ruvende og autoritær lærerskikkelse, og skriver: «Enten vi likte ham eller ikke, var han alltid i tankene våre. Det var hemmeligheten bak hans lederskap». De siste fem årene har jeg - nesten som en skolegutt - vært intenst opptatt av en mann som klarte å iføre seg en usynlighetskappe. Lik en elskende har jeg forsøkt å lese tankene og følelsene til Osama bin Laden.

JEG HAR STUDERT fotografier av de lange, slanke fingrene og de bønnfallende øynene hans. Jeg har forsøkt å tenke ut hva det er han ønsker og hva han har behov for. Jeg har vært opptatt av helsen hans - på ett tidspunkt trodde jeg til og med at han kunne være død - og jeg har fordypet meg i ryktene (sannsynligvis grunnløse) om nyredialysen hans og det kanskje aortatruende Marfans syndrom (noe som er mer sannsynlig, og en lidelse han kanskje har til felles med Abraham Lincoln).Jeg elsker t-skjorten jeg har med bildet av ham på, kjøpt i en fiendtlig og ekkel basar på grensen mellom Pakistan og Afghanistan på den tiden amerikanske krigsfly satte sitt merke på landskapet rundt Tora Bora. Rent hat kan være sterkere og kvassere enn kjærlighet. Når folk lettmunnet snakker om «de andre», forakter jeg denne lemfeldigheten med ord, men jeg skjønner hva de mener. For meg er Osama bin Laden «den andre». Han er en fiende av alt jeg elsker og symbolet på alt jeg hater. Jeg orker ikke tanken på ikke å være til stede for å se uttrykket i ansiktet hans når han dør en smertefull, ydmykende og nederlagets død og se ham tømme hele det bitre skammens beger.

JEG BARE TULLER. Det er en skam at en velvoksen, sivilisert og mektig nasjon som USA får panikkanfall av skrømtet av en slik demon. Osama bin Laden er den mest overvurderte narsissistiske kjeltringen gjennom tidene, og ikke engang så fascinerende som en Charles Manson. Koran-bablingen hans er fablingen til en klovn. Når det ble snakk om virkelig kamp, kastet han martyriets krone til side og stakk. Han er det bortskjemte eller muligens forsømte barnet til et vulgærrikt dynasti, og ble kjent som leder for en uredelig multinasjonal organisasjon som nå går under det brautende navnet al-Qaida. Han er det hykleriske overhodet for en tredjerangs forbryterfamilie og liker derfor godt å gi ordre om drap fra trygg avstand. Han er en stinkende byll på baken til tarvelige regimer som Saudi-Arabia, Sudan og Pakistan, som han bare har hatt et parasittisk forhold til. Å kalle ham geriljakriger eller opprører er en fornærmelse mot det motet folkehelter tidligere har vist i historien. De fleste av ofrene hans har vært muslimer, og rallingen mot alle kristne, alle jøder, alle hinduer og alle tilhengere av sekularisering vil til slutt dømme ham til irrelevans og nederlag, så vel som til vanære.

VI GJØR BIN LADEN en tjeneste ved febrilt å spekulere i hvor han befinner seg. Mystikken rundt ham bør svekkes, ikke forsterkes, av det faktum at han har blitt en rømling. Det er ergerlig at han ble klekket ut innenfor, og ikke utenfor, forsvarsverket til det som skulle være våre allierte, og at han ennå nyter godt av en slags beskyttelse fra høye kretser i Saudi-Arabia og Pakistan.Men konfrontasjonen med jihad var ikke til å unngå verken med eller uten ham. Hvis han nå skulle bli tatt til fange av amerikanske styrker ville jeg foretrukket å se ham dømt til å sone på livstid i en liten by i Alaska eller i Montana eller nord i staten New York eller ute på landsbygda i Virginia, med en kortbølgeradio til å holde prekenene sine på - var det bare ikke for behovet for å yte alle ofrene etter 11. september 2001 rettferdighet - i tillegg til de ansatte på FN-hovedkvarteret i Bagdad, australierne på Bali og de spanske pendlerne i Madrid. Vi ville raskt lære, slik vi gjorde med den patetiske Zakarias Moussaoui, å overvinne vår frykt for slike galninger.

JEG HAR IBLANT tillatt meg å gjøre en urovekkende refleksjon. Tenk om han faktisk gjorde oss en tjeneste 11. september 2001? Det er en forferdelig tanke, men vi må forholde oss til den.Fram til da var konspirasjonen mellom Taliban og de pakistanske myndighetene ikke engang skjult, men en varm og ubekymret sammensvergelse. Det var til og med al-Qaida-sympatisører i Pakistans atomvåpenprogram. Overalt ellers i verden fikk islamistiske krefter i det stille innpass - i land fra Nederland til Indonesia. Men for fem år siden ble komplottet avslørt, masken revet av, og antistoffer begynte å produseres i våre systemer.Hvor det nå enn er bin Laden sniker seg rundt og gjør de stadig sprøere opptakene sine, kan det umulig være der han drømte om å være da han fniste ved synet av mennesker som hoppet i døden med klær og hår i flammer. Og uansett hvor han skulle befinne seg geografisk, befinner han seg tidsmessig på 600-tallet. La oss ikke glemme den fordelen vi har. Mye avhenger av evnen vår til å beseire en ideologi som åpent og triumferende hyller døden fremfor livet. Dette er like mye et kulturelt som et militær prosjekt. Og det gir oss en sterk forpliktelse. Ingen overilt eller grusom handling må utføres i livets tjeneste i kamp mot døden. Vi må ikke oppføre oss som om vi var redde for dette fordervede mennesket, fordi frykt er panikkens og de «ekstreme tiltaks» vugge.

VÅRE FORBRYTELSER og feil vansirer oss, mens hans forbrytelser og feil er hans signaturer. I motsetning til ham har vi imidlertid ikke hastverk, fordi det er umulig å vende tilbake til 600-tallet og fordi vi utvilsomt vil seire over menneskene som er inkarnasjonen av denne tiden. FAKTA Christopher Hitchens Født i 1949 i Portsmouth, England. Studerte filosofi, politikk og økonomi ved Balliol College, Oxford. Bosatt i Washington og har i ei årrekke vært bidragsyter til aviser og magasiner som The Nation, Vanity Fair og Slate, i tillegg til ei rekke andre publikasjoner. Hitchens kom i fjor på femte plass på lista over verdens viktigste intellektuelle, satt sammen av tidsskriftene Foreign Policy og Prospect. Hitchens\' bokutgivelser inkluderer Letters to a young Contrarian (2001), The Missionary Position (1997, om Mor Teresa) og essaysamlinger som Love, Poverty and War fra 2004.