Einar Hagvaag innrømmer, kanskje uvitende, at Venezuela under Hugo Chávez var et fyrtårn. Hadde Hagvaag og Dagbladet vært eneste informasjonskilde det siste tiåret ville dette neppe blitt oppfattet.
Ja, Venezuela har vært et unikt eksperiment i alternativ samfunnsutvikling. Etter to tiår med en destruktiv nyliberal økonomisk modell påført regionen av de internasjonale finansinstitusjonene, ble Venezuela et ordentlig fyrtårn for store deler av Latin-Amerikas befolkning. Med sin regionale integrerings- og fordelingspolitikk, ble millioner av mennesker løftet ut av fattigdom. Universell og gratis utdanning, helsetjenester, offentlige boligprosjekter, pensjonsordninger og arbeiderrettigheter ble garantert i det som er blitt beskrevet som en av de meste progressive grunnlover noensinne, i Venezuela og samarbeidsland som Bolivia og Ecuador.
Dette ble gjort med enorm folkelig oppslutning, med forsøk på å innføre deltagende former for demokratiske medbestemmelsesprosesser. Det ble også gjort til tross for konstante forsøk på sabotasje, destabilisering og voldelige og kriminelle aktiviteter, inkludert statskupp, fra opposisjonen og dens allierte i USA.
Som Hagvaag skriver er Venezuela nå i en dyp og vedvarende krise. Oljeprisene har falt til under en tredjedel av hva de var for bare tre år siden. For et land som er avhengig av olje, har dette stor innvirkning på det politiske handlingsrommet. Landet har de siste tre årene opplevd den verste tørkeperioden på et halvt århundre, noe som har rammet kraftproduksjonen hardt. Økonomisk vanstyre og korrupsjon har forverret situasjonen ytterligere.
Men Hagvaag legger all skylden på regjeringen og landets president Nicolas Maduro, og utelater en av de viktigste årsakene til at krisen har blitt betydelig verre enn i de andre oljeavhengige latinamerikanske økonomiene. Nemlig landets opposisjon.
I en dyp økonomisk krise kan en vente at en ansvarlig opposisjon samarbeider og bidrar konstruktivt til å skåne befolkningen fra de verste effektene. I Venezuela har det motsatte skjedd. Opposisjonen har fortsatt å undergrave, destabilisere og sabotere. Det første opposisjonen gjorde etter at de fikk flertall i Nasjonalforsamlingen var å vedta en amnestilov for å sette kriminelle fra egne rekker på frifot, med kraft helt tilbake til årtusenskiftet, deriblant kuppmakere, drapsdømte, brannstiftere og svindlere. De har intensivert den økonomiske krigføringen i takt med forsøket på å avsette presidenten, og oppfordret til voldelige demonstrasjoner. Er det helt tilfeldig at landets største bryggeri, Polar, slutter å brygge øl i forkant av forsøket på en folkeavstemning om å avsette Maduro? Eller at basisvarene mystisk forsvinner fra hyllene i supermarkedene hver gang landet holder et viktig valg?
Hagvaags forsøk å skjønnmale opposisjonen er et hån mot Dagbladets lesere, som fortjener mer helhetlig og balansert informasjon for å kunne forstå hvilke aktører, og klasseinteresser, som ligger til grunn for den politiske utviklingen i Venezuela.
