VANSKELIG Å VARE: Indiske muslimer demostrerer mot IS i New Dehli. Også Europa har erfaringer med en voldsom, religiøs krig, som ble den siste i sitt slag - kanskje fordi den var så blodig. Foto: Scanpix.
VANSKELIG Å VARE: Indiske muslimer demostrerer mot IS i New Dehli. Også Europa har erfaringer med en voldsom, religiøs krig, som ble den siste i sitt slag - kanskje fordi den var så blodig. Foto: Scanpix.Vis mer

Den utmattende volden

Også Europa druknet en gang i et sekterisk blodbad.

Kommentar

Har vi vært der? Ustabile grenser, sviktende sentralmakt, religiøse og politiske grupperinger som dels overlapper hverandre og dels ikke gjør det øredøvende blodsutgytelser der frontene møtes.

Slik er det i Irak og Syria i dag, og slik var det, delvis, i Europa under tredveårskrigen, som raste mellom 1618 og 1648 og stokket om på det kontinentale kartet. En sammenlikning mellom de to konfliktene kan si noe om hva som skjer når det er en religions mest voldelige potensial som blir det mest framtredende ved den.

Europa var preget av spenninger mellom protestanter og katolikker, og mellom rivaliseringen mellom det tysk-romerske riket og Spania på den ene siden og Frankrike og de små protestantiske landområdene på den andre. Så ble Böhmen, som hadde vært et pluralistisk samfunn preget av stor religiøs toleranse, revet opp av indre splid.

Katolikkene, som var både minoritet og overklasse, valgte den katolske Ferdinand II til statsoverhode. Ferdinand, som seinere ble tysk-romersk keiser, begynte systematisk undertrykking av protestantene. Dette antente et protestantisk opprør, som igjen ble slått hardt ned.

Over tjue land ble dratt med i dragsuget av uroen som fulgte. Da krigshandlingene var over, var store deler av det kontinentale Europa rasert og over en tredjedel av befolkningen drept, uten at partene hadde oppnådd stort. Fredsavtalene i Westfalen, som avsluttet konfliktene, etablerte uavhengigheten til det moderne Sveits og Nederland, reduserte makten til det tysk-romerske keiserdømmet, og satte grenser for hva herskere kunne sette i sving av religiøs ensretting. Det ble bestemt at en hersker ikke kunne tvinge befolkningen sin til å følge samme tro som ham selv.

Tredveårskrigen var den siste av de store europeiske krigene der religion var en vesentlig motivasjon og mobiliseringsfaktor, kanskje nettopp fordi den var så fryktelig. Dette var før det var et tydelig skille mellom religion og politikk.

Historikere har i ettertid ment at brutaliteten i de vedvarende krigene var en viktig årsak til den vitenskapelige revolusjonen og opplysningstida, som skulle vokse fram gjennom de neste 150 åra. Når religionen i teorien handler om nestekjærlighet, men i praksis brukes for å begrunne vold og død, blir den mest dogmatiske fortolkningen av den, sakte mindre tiltrekkende for alle andre enn krigshisserne.

Europeerne sluttet på ingen måte å tro, den moderne ateismen er av langt nyere dato. Men de ødeleggende religionskrigene pløyde sakte opp jordsmonnet for et mer pragmatisk syn på verden.

En historisk hendelse speiler ikke en annen. En armé av frivillige fanatikere er ikke det samme som en nasjonal hær. Men ifølge historiske paralleller er det vanskelig for ultravoldelige utgaver av en religion eller en ideologi å vare. Fiendene og tapene blir tallrike, og utmattelsen setter inn. Det tar lang tid. Men hvis en ekstrem tro først mister sin appell, vil det være vanskelig å komme tilbake.

BLODBAD: Tredveårskrigen raserte store deler av det europeiske kontinentet. Over en tredjedel av befolkningen ble drept i løpet av årene krigen varte. Her en samtidig avbildning som viser plyndrende soldater etter slaget ved Nördlingen. Foto: Akg photo / Scanpix.
BLODBAD: Tredveårskrigen raserte store deler av det europeiske kontinentet. Over en tredjedel av befolkningen ble drept i løpet av årene krigen varte. Her en samtidig avbildning som viser plyndrende soldater etter slaget ved Nördlingen. Foto: Akg photo / Scanpix. Vis mer