FØRSTE SIDEN 1979: Joachim Triers «Louder Than Bombs» skal delta i hovedkonkurransen i Cannes, eller VM for kunstnerisk film. Hjemlandet har ikke alltid vært Triers beste jordsmonn.
FØRSTE SIDEN 1979: Joachim Triers «Louder Than Bombs» skal delta i hovedkonkurransen i Cannes, eller VM for kunstnerisk film. Hjemlandet har ikke alltid vært Triers beste jordsmonn.Vis mer

Den utreiste sønn

Det er en begivenhet for norsk film at Joachim Trier skal til Cannes.

FILM: Har du sett på maken, mor. En sønn av Norge har vokst opp og flyttet hjemmefra og tatt verden med storm. I dag ble det kjent at filmregissør Joachim Trier er plukket ut til å delta i hovedkonkurransen under Filmfestivalen i Cannes, som koster inn i den lille rivierabyen i mai. Der skal den engelskspråklige filmen hans, «Louder Than Bombs», konkurrere mot de nyeste verkene til toppregissører som Todd Haynes, Gus Van Sant og Hirokazu Kore-eda.

Der Oscar belønner de kommersielle storfilmene, er Cannes nærmest å regne for VM for kunstnerisk ambisiøse filmer, for de kompromissløse filmverkene med sterk personlig signatur. Mange av dagens markante filmskapere er dyrket frem av festivalen, etter å ha blitt oppdaget som unge talenter. Lars von Trier, Michael Haneke og Dardenne-brødrene er blant de som kommer dit igjen og igjen. At festivalen har oppgradert Joachim Trier til hovedkonkurransen, etter å ha inkludert hans forrige film, «Oslo 31. august», i sideprogrammet i 2011, og gjort ham til formann for kortfilmjuryen i fjor, er en tillitserklæring og et tegn på at han er en av dem de tror på og vil følge opp.

Dette er ikke en type filmer som tradisjonelt har stått sterkt i Norge, og Trier er da også utpreget internasjonal i sin inspirasjon og tilnærming. En artig side ved Cannes-invitasjonen er at Trier deltar i hovedkonkurransen 55 år etter at hans egen morfar, Erik Løchen, var med i samme konkurranse med «Jakten». «Jakten» var noe nær en fransk nybølgefilm på norsk, et overrumplende sofistikert verk i den norske filmkanonen som blant annet konkurrerte mot Fellinis «La Dolce Vita» i Cannes.

Løchen var en av mange norske regissører som skulle streve med å få støtte til å lage flere filmer, og endte opp med bare to store spillefilmer på merittlisten, den eksperimentelle «Motforestilling» i tillegg til «Jakten». Også «Louder Than Bombs» strevde med en uthalt finansieringsprosess i det norske filmbyråkratiet som var nær ved å torpedere hele prosjektet. At «Oslo 31. august», den klart sterkeste norske spillefilmen det siste tiåret, ikke ble nominert til Amanda for beste film her hjemme, samtidig som den var på svært mange internasjonale kritikeres lister over årets beste filmer, var forbløffende. Hjemlandet har ikke alltid vært det mest fruktbare jordsmonnet, verken for Trier eller bestefaren hans.

Likevel var gårsdagen åpenbart en stor dag for norsk film. «Louder Than Bombs» er den åttende norskregisserte filmen i historien som sikrer seg billett til hovedkonkurransen, og den første siden Anja Breiens «Arven» i 1979. Ved ankomst rivieraen har ferden likevel bare såvidt begynt. Palmebyen kan være et brutalt sted, og filmer som ikke treffer det kresne festivalpublikummet, kan bli møtt med så mye piping og så hard medfart at de knapt reiser seg igjen. Den bekymringen er det imidlertid ingen grunn til å ta ennå. I dag er dagen for å skåle i kir for den utreiste sønn.