HOLDNINGER: I går kom det fram at norske soldater har sagt at «krig er bedre enn sex», og uttalt seg om gleden ved å drepe. 
Soldater gjør som de alltid har gjort, de søker sammen og lager sin fortolkning av virkeligheten når storsamfunnet svikter dem, skriver kronikkforfatteren om avsløringene.Foto: Forsvaret
HOLDNINGER: I går kom det fram at norske soldater har sagt at «krig er bedre enn sex», og uttalt seg om gleden ved å drepe. Soldater gjør som de alltid har gjort, de søker sammen og lager sin fortolkning av virkeligheten når storsamfunnet svikter dem, skriver kronikkforfatteren om avsløringene.Foto: ForsvaretVis mer

Den utstøtte soldat

UKULTUR: Hvis hevn og kynisme brer seg blant norske soldater i Afghanistan, må vi som samfunn se vårt medansvar.

|||I GÅR KOM DET FRAM en del sider ved den norske krigerkulturen som sterkt bryter med det fredsæle bildet av den norske FN-soldaten som en bistandsarbeider i grønt.

Det hele er basert på uttalelser soldater som Telemarkbataljonen kommer med i det nye magasinet Alfa, der de blant annet snakker om sine holdninger til å ta liv, og om hvordan de har lyst til å hevne seg etter medsoldaters død.

DERSOM DET utvikler seg en kultur som til de grader bryter med hva vårt samfunn står for — kan det ha en sammenheng med at vi støter soldaten og hans kultur vekk fra oss gjennom uinteresse og vankunne?

Tidvis mener jeg vi forholder oss til våre soldater som datidens samfunn så på rakkere og nattmenn; et nødvendig onde — de gjør jobben uten at vi får med oss hva som skjer. 

FOR DET FØRSTE omskriver vi konsekvent både krigens virkelighet og hvorfor vi er i krigsoperasjoner. Våre politikere toer sine hender og beklager, fordi de mener begrepsapparatet i krigens folkeretts gjør at vi ikke kan bruke ordet krig om operasjonene i Afghanistan. De hopper behendig over at begrepet «krig» i den moderne folkeretten ikke eksisterer. Og folkeretten, som gjelder for alle nasjonene som er i Afghanistan, forhindrer ikke politikere i andre land å kalle aktiviteten for krig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Antallet skolejenter og brønner settes opp som skuebrød for å skjule hvorfor vi dro dit og hvorfor vi fortsatt er der. For soldaten er det en ganske fjern diskusjon. Men for oss som sendte dem ut er den viktig, det handler om at vi tar inn over oss hva virkeligheten er. Slik det er i dag, så blir vårt samfunns forhold til krigføringen dessverre etter Ibsens observasjon; «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest.»

FOR DET ANDRE, selv pressen vil ha den hygieniserte og sensurerte virkeligheten; i Dagbladets leder 3. januar uttalte avisen seg kritisk fordi Forsvaret lot det slippe ut at norske soldater jublet for å få inn en fulltreffer.

Vi har vært i Afghanistan i åtte år, og ingen større redaksjoner har tatt på seg oppgaven med å opprette permanente korrespondentstillinger i landet. Da vi sendte norske styrker til Afghanistan, ble det mindre debattert enn nedleggelsen av en middels fødestue. Og pressen, med sitt ropende kunnskapshull, istemte i tausheten. Først åtte år etter at vi dro dit har vi fått en begynnende debatt om hvorfor og hva vi skal være i Afghanistan.

VI SIER vi vil gi soldaten anerkjennelse for hans arbeid. Hvilken anerkjennelse ligger i at erstatningen, dersom soldaten blir skadet, lakonisk er døpt «særskilt kompensasjonsordning»? Erstatningen er av Stortinget fastsatt så den ligger godt under det han ville fått om det skyldtes en bilulykke i Norge.

De ganger det blir rettet et kritisk søkelys på soldaten og avdelingenes gjøren og laden, blir det dessverre litt for ofte en oppvisning av vår totalt manglende evne til å forstå hva vi har satt dem til å gjøre. Er dette holdninger og handlinger vi som samfunn kan vise og yte samtidig som vi krever å bli trodd på at vi anerkjenner soldaten?
 
JEG HAR TIDLIGERE vært bekymret for en mulig ukultur, men med utgangspunkt i ledelsens holdninger. For det er de som skal og må styre hvordan det hele blir «på bakken».

Om forsvarssjef og høyere offiserer som er hjemme i Norge får karakterisere motstanderne som usle kryp, feige, og så videre, hva skal vi da godta av soldaten som nettopp har mistet sin beste kamerat? For det har de uttalt, også dagens forsvarssjef. I en artikkel i Morgenbladet 12. februar i år ble det rettet søkelys på en del slike uttalelser, og avisen spurte om de var over grensen. Svaret fra Grete Faremo var at hun ikke ønsket å gå lenger inn i denne saken.

Det er beklagelig dersom et fjernt eierskap til krigerkulturen har gjort at den har utviklet seg i en uønsket retning.

ALT I ALT er det kanskje ikke så rart dersom soldatene ser seg på utsiden av samfunnets normer. Norske avdelinger i utenlandsoperasjoner er fellesskapets verktøy. Det er derfor fellesskapet som må anvise og bære ansvaret for den krigerkultur og menneskesyn soldatene har. Forhåpentligvis blir det snart gjort på en måte som både samfunnet, også våre soldater - og ikke minst befolkningen i operasjonsområdet - både fortjener og behøver.
 
I mellomtiden gjør soldatene som soldater alltid har gjort. De søker sammen og lager sin fortolkning av virkeligheten.