Denne vakre umulige romanen inneholder den vakreste erotiske scenen jeg noensinne har lest.

For noen år siden, jeg tror det var i dønningene etter «Fifty shades of grey» (2012), deltok jeg i en slags kåring av den beste erotiske skildringen i skjønnlitteraturen. Jeg husker jeg hadde problemer med å finne én som virkelig var slående. Nå har jeg funnet den. Den står på side 13, 14 og 15 i «Fortellingen om Ásta», og foregår på et hjemmesnekret kjøkkenbord i en liten leilighet i Reykjavik på midten av forrige århundre.

Der står den sprengkåte fiskeren Sigvaldi med buksene på knærne, bøyet over sin smellvakre unge kone Helga. Hun ligger på bordet med kjolen rundt livet, og hvisker «ta meg, vær grov». Den staute og fåmælte Sigvaldi mumler «elsker deg, elsker deg, elsker deg», mens han gyver løs på henne. Scenen er gjennomgripende rå og vakker, poetisk og erotisk, full av lidenskap, ømhet og desperat og umulig kjærlighet.

Det er også der og da, på kjøkkenbordet, at Ásta blir unnfanget. Vakre Ásta med de lyse lokkene og munnviker formet som tårer. Bare sju måneder gammel blir hun funnet alene i barnesengen, klynkende, sår av urin og med full bleie. Faren jobber til sjøs, den underskjønne unge moren er på fylla, og Ástas eldre søster flakker rundt i kulden på jakt etter ly.