Anmeldelse: Jón Kalman Stefánsson - «Historien om Ásta»

Den vakreste erotiske scenen jeg noensinne har lest

Ingen over, ingen ved siden.

ISLENDER: Jón Kalman Stefánsson er en av Islands største nålevende forfattere. Bøkene hans er i dag oversatt til 27 språk. Stefánsson har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger. I 2017 ble han nominert til den prestisjefylte Man Booker International Prize. Foto: Bjørn Langsem
ISLENDER: Jón Kalman Stefánsson er en av Islands største nålevende forfattere. Bøkene hans er i dag oversatt til 27 språk. Stefánsson har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger. I 2017 ble han nominert til den prestisjefylte Man Booker International Prize. Foto: Bjørn LangsemVis mer

«Historien om Ásta»

Jón Kalman Stefánsson

6 1 6
Se alle anmeldelser

Denne vakre umulige romanen inneholder den vakreste erotiske scenen jeg noensinne har lest.

For noen år siden, jeg tror det var i dønningene etter «Fifty shades of grey» (2012), deltok jeg i en slags kåring av den beste erotiske skildringen i skjønnlitteraturen. Jeg husker jeg hadde problemer med å finne én som virkelig var slående. Nå har jeg funnet den. Den står på side 13, 14 og 15 i «Fortellingen om Ásta», og foregår på et hjemmesnekret kjøkkenbord i en liten leilighet i Reykjavik på midten av forrige århundre.

Der står den sprengkåte fiskeren Sigvaldi med buksene på knærne, bøyet over sin smellvakre unge kone Helga. Hun ligger på bordet med kjolen rundt livet, og hvisker «ta meg, vær grov». Den staute og fåmælte Sigvaldi mumler «elsker deg, elsker deg, elsker deg», mens han gyver løs på henne. Scenen er gjennomgripende rå og vakker, poetisk og erotisk, full av lidenskap, ømhet og desperat og umulig kjærlighet.

Det er også der og da, på kjøkkenbordet, at Ásta blir unnfanget. Vakre Ásta med de lyse lokkene og munnviker formet som tårer. Bare sju måneder gammel blir hun funnet alene i barnesengen, klynkende, sår av urin og med full bleie. Faren jobber til sjøs, den underskjønne unge moren er på fylla, og Ástas eldre søster flakker rundt i kulden på jakt etter ly.

Bemerkelsesverdig forfatter

Ásta er heldig. Hun blir funnet av milde gode Fostermor, som tar henne til seg. Vi møter Ásta da hun som eldre kvinne skriver brev til en elsker. Da har hun ett selvmordsforsøk og tre universitetsgrader bak seg. Hun har sviktet alle hun er glad i; fostermor, datteren og sin store kjærlighet. Ásta lider nemlig av den samme svakheten som sin mor Helga, en grunnleggende selvopptatthet. Eller, som den etter hvert forfyllede Helga skriver til henne etter at Ástas milde storesøster er død: «Det hadde nok vært bedre for verden om døden hadde fisket med seg en av oss to isteden, for hva bidrar vel vi med annet enn å tilføre dette velsignet dumme livet enda mer mørke?».

De gangene jeg får det umulige spørsmål om hvem som er min yndlingsforfatter - av de levende vel å merke - svarer jeg alltid islandske Jón Kalman Stefánsson. Han har skrevet en av de mest bemerkelsesverdige trilogiene i samtidslitteraturen, som åpnet med den guddommelig vakre og sorgtunge «Himmelrik og helvete» (2010). Gjennomsyret av en hjerteskjærende utsøkt prosa om våre skrale eksistensvilkår her på jorda, og da i oversetteren Tone Myklebosts like utsøkte gjendiktning. Dette språket bærer også fortellingen om Ásta. Hun er oppkalt etter heltinnen i Halldór Laxness` bok «Sin egen herre» (1934–35), en av bokas mange referanser til Islands storslåtte diktning.

Helt umulig roman

«Det er naturligvis ikke mulig, ikke lenger, om det noen gang har vært det, da, å skulle fortelle lineært om et individs liv, fra vugge til grav, slik man gjerne sier. Ingen lever på den måten», sier jeg-fortelleren i boka, som forklaring på at historien om Ásta er altfor springende og altfor lang. Og egentlig helt umulig som roman med sine mange fortellere og fortellinger.

Det er Ástas brev til sin tapte elskede. Det er fortellingen om Sigvaldi, elskeren på kjøkkenbordet og Ástas far, som har falt ned fra en stige i Stavanger og ser sitt liv passere revy. Og det er historien til jeg-fortelleren, som sitter og skriver i et hus i Strandir i Vestfjordene på Island. Engang en øde utpost i verden, nå nedrent av turisme. Det var til de øde Vestfjordene Ásta engang ble sendt som umulig tenåring. Historien om hennes opphold der ute er, ved siden av den døende Sigvaldis erindringer, bærebjelken i denne boka.

«Dette døde land, denne kalde sol. Her er det ikke annet å hente enn slit, det endeløse havet, og fjell som forsterker vinder, forvandler dem til uvær. Men iblant, noen dager, noen kvelder, noen netter, er det likevel så vakkert her at det nesten er som om Gud er på vei til jorda med en pakt til mennesker og dyr», heter det om Vestfjordene. Der bor den tause bonden Árni, hans demente mor Kristin, den gammelkloke og vakre tenåringen Jósef – og den vettskremte fjortenåringen Ásta. Portrettet av demente Kristin, som på sykdommens mystiske vis vandrer ut og inn av fortida, er Stefánsson på sitt aller beste.

Billig og selvglorifiserende

Stefánsson skriver den type bøker der jeg er fristet til å fylle anmeldelsen med sitater. Jeg avslutter med ett til. Det er lagt i munnen på Sigvaldis lutfattige dikterbror, og sier noe ganske presist om det omdiskuterte forholdet mellom liv og diktning. «Men i diktningen skal man jo heller ikke bære seg selv til torgs. Det er billig, det er selvglorifiserende. Det er prostitusjon. Likevel kan du snaut skrive dikt uten samtidig å skrive om deg selv. Det er ditt blod som farger ordene. Diktningen er en selvmotsigelse».

Fiksjonen er med andre ord sannere enn virkeligheten. I hvert fall om du er en dikter av Jón Kalman Stefánssons format.