FRITT ORDS PRIS: Daværende generalløytnant Robert Mood mottok i 2016 Fritt Ords Pris for «å ha vist stort ytringsmot i kritiske debatter om Forsvarets rolle i samfunnet.» Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
FRITT ORDS PRIS: Daværende generalløytnant Robert Mood mottok i 2016 Fritt Ords Pris for «å ha vist stort ytringsmot i kritiske debatter om Forsvarets rolle i samfunnet.» Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Ytringsfrihet i forsvarssektoren:

Den vanskelige åpenheten

Å finne balansen mellom ytringsfrihet og hemmelighold er spesielt vanskelig forsvarssektoren, men også helt nødvendig.

Meninger

Forsvarssektoren er kritisk avhengig av debatt og oppmerksomhet. For at vi skal ha levende, opplyst og engasjert debatt er vi avhengig åpenhet om sektorens virksomhet. Forsvarssektoren er imidlertid også en sektor med behov for hemmelighold.

Når skader bidragsytere til debatten som aldrimer.no og Wikileaks mer enn de gavner fordi informasjon som brukes i debatten burde være hemmeligholdt av hensyn til sektorens evne til å forsvare landet? Hvor går grensen for når en embetsmann som Robert Mood opptrer uklokt?

Åpenhet og ytringsfrihet er grunnleggende verdier i Norge. Likevel, hvis vi stiller spørsmålet om åpenhet og ytringsfrihet er ubetingede verdier, vil mange medgi at det også må være grenser for åpenheten og ytringsfriheten. Det er akseptert, i hvert fall at det i prinsippet må være begrensninger som ivaretar hensynet til rikets sikkerhet, personlige forhold og til en viss grad økonomiske interesser.

Imidlertid erkjennes ikke alltid at noen opplysninger ikke bør offentliggjøres. Wikileaks blir eksempelvis omfavnet for sin åpenhet når nettstedet offentliggjør opplysninger som setter menneskeliv i fare. At et lands folkevalgte, lovgivende myndighet, har gitt noen fullmakt til å hemmeligholde opplysninger synes ikke å være tungtveiende for dem som priser Wikileaks.

Lov og rett pleier å være like grunnleggende verdier som åpenhet. På hjemmebane har vi aldrimer.no, som i debatten om utbyggingen av Evenes flystasjon offentliggjør kravene til krigstidsreserver for drivstoff, basert på et gradert dokument. Er det greit at en eventuell angriper vet eksakt hvor mye drivstoff som er lagret på Evenes? Neppe, vil mange si, mens andre mener at dette er verdifull åpenhet i forsvarsdebatten, og at slik åpenhet bidrar til en opplyst forsvarsdebatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ytringer i forsvarsdebatten som kommer fra offiserer blir gjerne oppfattet som faglige, sågar såkalte «militærfaglige» ytringer. Slike ytringer representerer for mange en form for objektiv faglig sannhet i forsvarsdebatten og kan knapt motsies av ikke-militære. Man får ofte høre at det er bra at noen tar bladet fra munnen og forteller hvordan tingene egentlig er. Bruken av «faglig» kan imidlertid ses som en debattmessig hersketeknikk som brukes av sterke profesjoner i politiske debatter. Samtidig er det demokratiske ordskiftet også avhengig av at saker blir belyst av fagfolk.

Problemets kjerne er at såkalt rene faglige råd bare fungerer i et politisk og ressursmessig tomrom der ressursknapphet og de folkevalgtes prioriteringer ikke eksisterer. Slik er det ikke. Politikerne må sette et «2-prosentsmål» opp mot andre gode samfunnsformål og en stram finanspolitikk. Når dette gjøres, er det kanskje ikke så rart at det kan pekes på mangler i forsvarsstrukturen.

Tilbake til eksemplet fra aldrimer.no: Hvis det er riktig at den planlagte drivstoffkapasiteten ikke er optimal, skyldes det presumptivt at de som sitter med ansvaret for prioriteringene har sett at pengene kan utnyttes bedre på en annen måte, men behøver en potensiell fiende å få vite det?

I debatten om ytringsfrihet og åpenhet forveksles ofte ytringsfriheten i seg selv med bruken av den. I politiet kritiserte en profilert politiinspektør åpent sin statsråd. En annen polititjenesteperson rykket ut og ytret at en politiinspektør ikke burde ytre seg mot sin statsråd.

Dette ble av mange oppfattet som et fremstøt for å begrense ytringsfriheten til politiinspektøren. Imidlertid var poenget at politiinspektørens bruk av ytringsfriheten berørte politiske snarere enn rent faglige spørsmål. Hvis en tjenestemann -eller kvinne blir oppfattet å ha en politisk agenda, vil den faglige uavhengigheten trekkes i tvil, ikke bare for den det gjelder, men for hele etaten.

Det var i dette landskapet Kristin Clemet reagerte på noen av den embetsutnevnte offiseren Robert Moods ytringer. Mens et samlet kommentariat hyllet embetsmannen for hans ureddhet, pekte hun på begrensningene som embetsmenn har gjennom lojalitetsplikten til sine politisk foresatte. Dette var ikke et angrep på Moods ytringsfrihet, men en påminnelse om en grunnleggende forutsetning for at det demokratiske styresettet skal fungere.

Det er en krevende balansegang mellom intern og ekstern debatt i offentlig sektor. Det er en ytringsplikt for embetsverket overfor statsråden forut for at en beslutning tas. Det kan også hevdes at embetsverket har en initiativplikt når det gjelder å gi faglige råd for hvordan politiske mål kan nås, herunder at forholdet mellom resultat og ressursbruk forbedres.

Embetsverket har plikt til å opplyse en sak med fakta som også kan være politisk kontroversielle, passer politikerne dårlig eller er i direkte strid med hva de vet politikerne egentlig ønsker å gjøre. Finner politikerne at de vil ikke vil legge avgjørende vekt på slike fakta og beslutter å gå imot rådene, plikter embetsverket likevel lojalt å iverksette beslutningen så lenge den ikke er direkte ulovlig.

Embetsverket kan ikke etterpå offentlig gi til kjenne at de ga et annet råd, med mindre beslutningen er ulovlig eller uetisk. Begynner embetsverket å gjøre det, vil det oppstå et demokratisk styringsproblem. Dette innebærer ikke begrensninger på ytringsfriheten, men heller en presisering av de rammer som embetsverket må utøve den innenfor.

Medarbeidere ved akademiske institusjoner underlagt Universitets- og høgskoleloven i forsvarssektoren står i en annen stilling. De må kunne delta i debatten med basis i vitenskapelige arbeider du har gjort. Tormod Heier har gjort dette gjennom «å være en motstrøm-stemme».

Dette er fortjenestefullt fordi dette er et fagmiljø hvor det ikke er mange absolutte sannheter og hvor majoriteten trenger å bli utfordret. På den andre siden må slike debattanter som Heier kunne bli utfordret når det skjer med saklige argumenter. Når vi er vitne til slike debatter må vi også huske på at majoriteten ikke alltid tar feil, men den har godt av å bli utfordret.

Åpenhet og ytringsfrihet er grunnleggende verdier i hele samfunnet, men bruken av dem kan også skade. Dette er kanskje spesielt viktig å huske på i forsvarssektoren.

Hemmelighold kan faktisk være legitimt for at vi et effektivt forsvar av landet vårt og for at befolkningen derfor kan være trygg. Balansen mellom åpenhet og ytringsfrihet på den siden og hemmelighold på den andre siden er spesielt vanskelig i denne samfunnssektoren.

Når personer som Mood og Heier blir omfavnet er kanskje et tegn på at det er potensial for sektorens ledelse til å kunne legge bedre til rette for en opplyst og engasjert forsvarsdebatt.