JAKT PÅ SVAR: I min egen personlige jakt på svar var det i alle fall lite som var så oppklarende som da jeg under fengslingsmøtet fikk se ham igjen i levende live, skriver Adrian Pracon.
JAKT PÅ SVAR: I min egen personlige jakt på svar var det i alle fall lite som var så oppklarende som da jeg under fengslingsmøtet fikk se ham igjen i levende live, skriver Adrian Pracon.Vis mer

Den vanskelige åpenheten

- Om to uker vil et vell av nye og grusomme detaljer fra 22.juli komme til overflaten. I vårt ønske om å skåne oss selv, må vi ikke glemme at mange av disse opplysningene er nødvendige for å forstå terroristen og handlingene hans.

Den 22. juli befant jeg meg ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik. Jeg hadde akkurat gitt opp svømmeturen inn til land, og hadde så vidt kommet meg opp på grunna på sydspissen av Utøya, da jeg så en mann i politiuniform bare noen få meter fra meg. Jeg hadde sett ham før, oppe på teltplassen, noen minutter tidligere, da viste han ingen nåde. Nå stod han og skjøt på de som svømte. Da han var ferdig rettet han våpenet mot meg. I et par lange sekunder stod han slik og siktet, før han senket våpenet, snudde seg og gikk.

Senere skulle han vende tilbake til odden og skyte både meg og mange rundt meg, men det var likevel dette øyeblikket, alene med ham i fjæra, som hjemsøkte meg mest i dagene og månedene etter massakren. Hvorfor fikk jeg leve når andre ble nektet? Ved å senke våpenet sitt og gå hadde Brevik skapt et ufrivillig bånd mellom oss. Der andre etter minneseremonien ønsket å glemme mest mulig av det som skjedde, fikk jeg stadig større behov for å forstå, for mer informasjon og opplysninger som kunne kaste lys over hvorfor gjerningsmannen gjorde som han gjorde. Siden Breivik satt i isolasjon og etterforskningen var unndratt offentligheten, var det mediene som stod for beskrivelsene av ham. Gjennom hundrevis av grundige saker om 32-åringens barndom, oppvekst, skriverier og kontakter på nettet vokste skyggeportrettet seg større og mørkere. Vi fikk en vite mer og mer om hva som lå bak handlingene, men så lenge gjerningsmannen selv ikke kom fram i lyset, satt vi igjen med flere spørsmål enn svar. Alle forsøk på å forklare førte i stedet til at mytene rundt terroristen vokste.

Etter hvert begynte lekkasjene. Først var det snakk om psykiatrirapporten. Det gikk ikke mange dagene fra det konfidensielle dokumentet ble levert til vi kunne lese utdrag i landets største aviser. Så fikk mediene tilgang på avhørene av den tiltalte og ofrene hans. Bilder av terroristen tatt kun få timer etter at han hadde skutt meg og andre på sydspissen av øya, ble presentert i aviser og tv-sendinger. Alt, forståelig nok, til protester fra ofre og etterlatte. I prosessen som leder fram til rettferdighet i denne saken er det viktig at vi som ofre og etterlatte kan stole på systemet som styrer den. Lekkasjer av typen som har preget tida etter pågripelsen innbyr ikke til tillit. Samtidig er det ikke til å komme bort ifra at dette har vært viktig informasjon for mange, meg selv inkludert, og i debatten omkring etterforskningen og rettssaken er jeg redd for hva som skjer hvis vi hele tiden stiller behovet for åpenhet opp mot hensynet til oss ble direkte rammet.

Etter den 22. juli, lå alt til rette for en ny åpenhetskultur i det norske samfunnet. Derfor var det skuffende hvor fort vi vendte tilbake til det gamle. Fra å ta i mot folkets hyllest, ble politiets rolle begrenset til bortforklaringer om instrukser og kommandolinjer. Knut Storberget, som i timene og dagene etter massakren hadde vært en nasjonal trøstefigur på linje med Jens Stoltenberg, ble beskyldt for å ha bedt en av bistandsadvokatene til de overlevende om å dempe kritikken sin av politiet. Debatten om hvordan mediene skal dekke rettsaken har pågått lenge. Redaktørforeningen og Presseforbundet fikk avslag på søknaden om å få filme og ta bilder under Breiviks forklaring. Avgjørelsen kom ikke som noen overraskelse. Det virker som om retten, helt fra starten av, har ønsket å hindre at den blir en talerstol i Breiviks politiske propagandakrig. Tydeligst kom dette fram under det første åpne fengslingsmøtet i november i fjor. Da den tiltalte mot slutten av møtet spurte om han kunne få fremføre en tekst han hadde skrevet til ofrene og de etterlatte, ble han kontant avbrutt av dommeren.

Om det var en riktig avgjørelse, og om forklaringen hans under rettssaken skulle ha vært kringkastet, skal jeg ikke uttale meg skråsikkert om. Det er imidlertid verdt å spørre seg om vi, både vi overlevende og resten av samfunnet, noen gang fullt ut kan forstå hva som skjedde den 22. juli uten at vi får høre terroristen selv snakke om det, eller se konsekvensene av hans handlinger. Man beskytter ingen ved å prøve å kontrollere historien om Utøya og Regjeringskvartalet. Men ved å åpne den opp og vise den i alle sine nyanser kan vi gjøre den til allemannseie. Først da vil vi som felleskap kunne lære av det som skjedde. I min egen personlige jakt på svar var det i alle fall lite som var så oppklarende som da jeg under fengslingsmøtet fikk se ham igjen i levende live.

Det var ikke minst en viktig forberedelse til rettssaken som starter om en drøy uke. Jeg har blitt innkalt som vitne. Derfor har jeg brukt de siste ukene på kontoret til advokaten min i Skien der jeg har trålet meg gjennom hundrevis av sider med politiets avhør av drapsmannen. Under min egen forklaring til politiet noen uker etter den 22. juli hadde jeg hele tiden i bakhodet at jeg måtte være så detaljert som mulig, sånn at jeg skulle få mulighet til å delta under rettsaken. Jeg ville møte ham igjen og høre hva han hadde å si til meg. Kanskje ville det gi meg svarene jeg var ute etter? Nå som rettsaken nærmer seg tenker jeg imidlertid stadig mer hva jeg har tenkt til å si til ham. I to timer skal jeg sitte foran mannen som skånet og siden skøyt meg. Jeg skal fortelle ham hva han har gjort med meg og mine kamerater, og han vil ikke ha noe annet valg enn å høre på.