Den vanskelige døden

I Norge dør 44000 mennesker hvert år. Omkring 40% dør i sykehus, 40% i syke- eller aldershjem og ca 15% dør hjemme. Andelen døende som blir overført fra sykehjem til sykehus er stigende. Lars Sponheims utspill nylig om å få de døende ut av sykehusene har vakt debatt både blant politikere og i helseadministrasjonen. Så ble det stille.

Budsjettproblem kan ikke grunne innspill til ny tenking på dette feltet. Vi vil ikke spare med sikte på å gi eldre dårligere tilbud. Innspill kan heller ikke tuftes på krav om mer rasjonell og effektiv samordnet drift av helsevesenet, med hensikt å nedtone av eldres behandlingsbehov. Innspill i debatten må grunnes i et ideal om at alle pasienter ved livets avslutning får best mulig pleie og hjelp der de selv – og de pårørende – mener avslutningen gir trygghet, ro og verdighet.

Men dit er det langt. For dette er «den vanskelige debatten». Den involverer samfunn, faggrupper, medisin og illusjoner og menneskers død, et vanskelig tema.

Grunnsteinen for å få gjennomført en verdig død er erkjennelsen om at den kommer. Døden kan ikke medisineres bort. Moderne medisin er et flott instrument for å reparere uønskede tilstander: beinbrudd, hjertesykdom, infeksjoner og diabetes kan langt på vei både lindres og kureres – for en tid. Men bare for en tid. Mange har oppfatningen av at medisinsk hjelp også kan avhjelpe døden, bare man «kommer på sykehus». Forestillinger om sykehushjelp mot død har utviklet seg kraftig i samfunnet gjennom de siste 6-8 tiårene. Medisinske fag har selv bidratt betydelig til slike forestillinger – for en del selvfølgelig på et reelt grunnlag, men også på en illusjonsbølge hos befolkningen, med krav om at «alt» skal settes inn, særlig sykehushjelp, også der håp ser ut til å være tapt, og ofte «for sikkerhets skyld».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nødvendig at medisinske fag klart bringer til torgs sine begrensninger mot å kurere døden når den åpenbart kommer. Faget bør si ifra om at vi faktisk ikke kan kjøpe evig liv med nye sykehusmaskiner, mer effektive sykehus eller flere leger. Slike forestillinger er det bare legene og byggeindustrien som tjener på. Ved livsavslutning er utbyttet av sykehusinnsats ofte temmelig marginalt - og kanskje gikk både verdigheten og realiteten og roen tapt i et hurlumhei av blålys og slanger. Kan vi vente at medisinske fag hjelper til med å dempe optimisme og behandlingsrolle ved livsavslutning – i ydmyk dialog med samfunnet?

Like viktig er det at medisinsk personale utenfor sykehus forbereder sin egen befatning med livsavslutning. Pasient og pårørende må også forberedes – så langt som mentalt mulig i en dialog – og man må planlegge for eventualiteter. Sykehjem og hjemmesykepleie har gode hjelpemidler mot smerter og depresjon i en siste livsfase. Problemet er at man ikke har nok personell til å gi den hjelp og støtte som ofte er nødvendig for å gi pasienten og pårørende trygghet. Prest eller andre hjelpere kan ofte gi trygghet vel så god som det sykehuset kan. Det mangler fagfolk «der ute», i tjenesten utenfor sykehus. Denne delen av helsevirksomheten må rustes betydelig opp, før man legger over mot å tone døende bort fra sykehusalternativet.

Opprusting av flere deler av helsevirksomheten utenfor sykehus er nødvendig for å gjennomføre livsavslutningen på en verdig måte – i hjemmet eller på sykehjem. Holdninger til død må bearbeides, også med brede politiske impulser. Faggrupper må drøfte sin rolle, der ydmyke begrensninger er vesentlig. Folk flest må i samråd med helsepersonell erkjenne at død er en alminnelig del av liv.

Men fremfor alt: vi må la unngå at en normal livsavslutning av økonomiske og effektivitetsårsaker får «annen-prioritet» bak behandlingstrengende, slik det kunne tolkes av kommentarer til debatten som oppsto etter Sponheims utspill. Fundamental samfunnstenking og tydelig lovstoff trekker klart i retning av at livsavslutning skal gis likeverdig prioritet med aktiv behandling. Verken de døende eller vårt samfunn ville være tjent med en «annen-prioritets»-utvikling for eldre og døende. De fortjener bedre. Men det vil koste, både i fagholdninger, økonomi og politisk vilje til endringer.