UBLIDT MØTE: Mediene avdekker nye forhold knyttet til Jonas Gahr Støres investeringer og nettverk. Det kan virke som om mannen ikke lærer. Foto: NTB Scanpix
UBLIDT MØTE: Mediene avdekker nye forhold knyttet til Jonas Gahr Støres investeringer og nettverk. Det kan virke som om mannen ikke lærer. Foto: NTB ScanpixVis mer

Valg 2017

Den vanskelige fortellingen om Ap-lederens formue

Jonas Gahr Støre er nok egnet til å styre Norge. Men håndtere fortellingen om sin egen formue klarer han ikke.

Kommentar

Bare de mest naive tror at politikerne gjør som de sier. I vårt politiske system har ingen politiske retninger noe langvarig flertall. Bak politiske vedtak ligger det nesten alltid kompromisser, interessekamp, hestehandleri og stille oppbrudd fra urokkelige posisjoner. Men ett sted går grensen. Blir kløften mellom liv og lære for dyp, kan tapet av tillit og troverdighet skje raskt. Ikke minst gjelder det i situasjoner der politikerens personlige interesser er involvert. Jonas Gahr Støre har viklet seg inn i en slikt garn. Det er et resultat av lang tids vegring når det gjelder åpenhet om personlig formue og investeringer.

Jonas Gahr Støres sosiale bakgrunn og arveformue har vært et tema som har forfulgt ham det meste av hans politiske liv. Det er påfallende hvordan det ikke går vekk, men stadig dukker opp i nye saker. Mønstret er hele tida det samme: Mediene avdekker nye forhold knyttet til Støres investeringer og nettverk, og han går inn i en motvillig glideflukt som ender i et ublidt møte med bakken. Det kan virke som om mannen ikke lærer. Eller ikke vil.

Nå handler det om to saker. Først avslørte Dagbladet at Støre eide aksjer i et byggeprosjekt i Oslo som benyttet seg av løsarbeiderkontrakter. Støre varslet raskt at han ville selge seg ut, og inngikk en avtale som både pusser den politiske fasaden og sikrer en fortjeneste på rundt tre millioner kroner. I forrige uke avslørte Dagens Næringsliv at deler av Støres formue er plassert i et fond hos det eksklusive investeringsselskapet Egerton Capital. Dette selskapet følger ikke de samme regler for etiske investeringer som myndighetene stiller til forvaltningen av Norges oljeformue. Regler som Ap og Støre har stilt seg bak. Egerton Capital har, eller har hatt, aksjer i selskaper som lavprisselskapet Ryanair og Safran, et foretak som produserer komponenter til atomvåpen. Selskapet har også fond som er registrert i skatteparadiset Cayman Islands. Det er VG som opplyser dette. I dag skrev DN at Støre-fondet også har hatt investeringen våpenselskapet Northrop Grumman som er kjent for bombeflyet B2 og for produksjon og vedlikehold av atommissilet Minuteman III.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historien om hedgefondet Egerton viser hvor usikker, uryddig og følelsesladet Støre er i håndteringen av sin formuesforvaltning. Overfor VG har Støre gjentatte ganger, både muntlig og skriftlig, nektet å svare på hvilke fond innenfor Egerton-systemet han har hatt andeler i. Han opplyser at andelene nå er solgt, men vil ikke gi noen ytterligere opplysninger om størrelsen på investeringen, gevinsten eller hvor lenge han har hatt penger i fondet. Overfor VG erklærer Støre at han stenger døra før valget for alle spørsmål om denne investeringen. Han erklærer også at han ikke har noen bekjennelsesplikt i denne saken.

Det er åpenbart at Jonas Gahr Støre mener – i det minste føler – at arveformuen er en sak som tilhører privatlivet. Riktignok hevder Støre at han er godt vant med spørsmål om dette, men praksis viser noe annet. Dette representerer et betydelig problem. En politikers troverdighet er helt avhengig av at det er mulighet for innsyn når det gjelder politiske beslutninger og private økonomiske interesser. Statsministerkandidaten synes derimot å mene det er nok å følge lovens og regelverkenes minimum. Støres egne nedsalg og tilbaketog viser at det er skjør politikk.

Når disse spørsmålene får stor oppmerksomhet i sluttfasen i en valgkamp, stenger det ikke bare for de sakene Ap og Støre mener er viktigst. At Ap-lederen nærmest må tvinges til åpenhet, kan etterlate inntrykk av at profittmotivet har veid tyngre enn åpenhet og etiske holdbare investeringer. Da følger også spørsmålet: Er Støre først og fremst sosialdemokrat eller er han mest en avkastningsglad privatinvestor?

At Støre selv vil oppfatte en slik problemstilling som dypt urettferdig, er lett å forstå. Det finnes ikke noe holdbart grunnlag for å hevde at hans politiske verdier eller standpunkter ikke er ekte. Derimot er det bortimot ufattelig at Støre ikke selv har ryddet alt dette av veien. Første skritt kan være å overlate styringen av formuen til utenforstående forvaltning, f.eks. en advokat, der han selv ikke har løpende innsyn eller instruksjonsmyndighet.

Valgkampen har bekreftet at det finnes understrømmer i det norske samfunnet som har et nærmest hatsk forhold til sosialdemokratiet og den øvrige venstresida. Et sentralt element er forestillingen om en elite som konspirerer mot folket. De beste våpnene mot dette er åpenhet, integritet og tillit.