Jeg har aldri i min lange karriere kommentert eller tatt til motmæle ovenfor anmeldere, men nå må jeg få gjøre et unntak. Dette fordi Øyvind Rønning i sin anmeldelse av den nye plata mi «Ennu ikke landa» i Dagbladet henger meg ut for holdninger som er nøyaktig de motsatte av de jeg faktisk har. Jeg har skrevet ei vise som heter «Idol». Som et forsvar for alle dem som ennå møter fordommer og diskriminering i samfunnet vårt. Gamle, sjuke, fattige, funksjonshemmede, tiggere, innvandrere, homofile, transpersoner, lista er lang.

Sangens jeg-person innehar alle disse fordommene, og er en slags Ola nordmann på sitt verste. En som samtidig avslører hvordan han mener det norske idolet skal være:

Etnisk norsk, blond og glatt, vellykket og med sixpack over nybarberte baller.

Rønning mener at jeg gjør meg til talsmann for denne jeg-personen, noe jeg opplever som ekstremt støtende. Dersom diktere og forfattere må innestå for sine fiktive jeg-personers holdninger og handlinger, da går vi trange kulturelle tider i møte.

Rønning trenger ikke å melde at ironi er vanskelig, han viser det veldig klart i sin forståelse av denne teksten. Han skriver jo riktig pent om min solidaritet med innvandrerne i visa «Du når ikke frem», så hvorfor i alle dager tror han at jeg skifter side i innvandrerdebatten i løpet av et og samme album? Ærlig talt, Øyvind. Hilsen Halvdan.