Filmkritikere. Vi er en yrkesgruppe som lever av meningene våre, som ofte går i forskjellig retning. Om du spør, vil de fleste, raskt og flytende (vi er generelt veldig glade i å snakke om jobben) svare at konsensus ikke er noe mål, at det er forskjellige oppfatninger som skaper kulturdebatt.

Likevel har filmanmelderne i samfulle store norske medier gått ut og hudflettet Amanda-juryen etter at publikumssuksessen «Hodejegerne» og særlig kritikeryndlingen «Oslo 31. august» ikke var blant de fire filmene nominert i kategorien «Årets beste film». Det er en betimelig reaksjon, selv om den kan virke selvmotsigende.

Å vurdere kulturuttrykk opp mot hverandre og avgi dom om hva som er godt og hva som er dårlig, det være seg som kritiker eller jurymedlem, er en interessant og rar jobb der definisjonene har det med å unnslippe. Kriteriene for hva som er en god jobb er vage og omskiftelige, og avhengig av premissene. Jobben er både å veilede publikum, gi bransjen tilbakemelding, og sette forskjellige verk inn i en bredere kontekst.

Selvfølgelig er det umulig å gjøre alle til lags. Like selvfølgelig kan ingen, kritiker eller kinogjenger, frigjøre seg helt fra sin smak, sitt interessefelt eller sin opplevelse av hva som er viktig.