HØSTER KRITIKK: Amanda-juryen har nominert Anders Danielsen Lie «Oslo 31. august» i kategorien for beste skuespiller, men filmen er ikke funnet verdig en plass i kategorien «Årets beste film». Det er en avgjørelse som møtes med betimelig kritikk.
HØSTER KRITIKK: Amanda-juryen har nominert Anders Danielsen Lie «Oslo 31. august» i kategorien for beste skuespiller, men filmen er ikke funnet verdig en plass i kategorien «Årets beste film». Det er en avgjørelse som møtes med betimelig kritikk.Vis mer

Den vanskelige kvaliteten

Motsier kritikerne seg selv når vi roper opp om at det er en skandale at «Oslo 31.august» ikke er Amanda-nominert som «Årets beste film»?

Filmkritikere. Vi er en yrkesgruppe som lever av meningene våre, som ofte går i forskjellig retning. Om du spør, vil de fleste, raskt og flytende (vi er generelt veldig glade i å snakke om jobben) svare at konsensus ikke er noe mål, at det er forskjellige oppfatninger som skaper kulturdebatt.

Likevel har filmanmelderne i samfulle store norske medier gått ut og hudflettet Amanda-juryen etter at publikumssuksessen «Hodejegerne» og særlig kritikeryndlingen «Oslo 31. august» ikke var blant de fire filmene nominert i kategorien «Årets beste film». Det er en betimelig reaksjon, selv om den kan virke selvmotsigende.

Å vurdere kulturuttrykk opp mot hverandre og avgi dom om hva som er godt og hva som er dårlig, det være seg som kritiker eller jurymedlem, er en interessant og rar jobb der definisjonene har det med å unnslippe. Kriteriene for hva som er en god jobb er vage og omskiftelige, og avhengig av premissene. Jobben er både å veilede publikum, gi bransjen tilbakemelding, og sette forskjellige verk inn i en bredere kontekst.

Selvfølgelig er det umulig å gjøre alle til lags. Like selvfølgelig kan ingen, kritiker eller kinogjenger, frigjøre seg helt fra sin smak, sitt interessefelt eller sin opplevelse av hva som er viktig.

Filmkritikk er subjektivt og objektivt, samtidig. For samtidig som kritikerne aldri slipper unna seg selv, har arbeidet de gjør, også en faglig og objektiv side. De som har sett mye film, som er utdannet i forskjellige filmfag, vil lettere enn andre kunne plassere en film på en stor skala. De vil vite mer om hva som er gjort før og hva som er mulig. Det komparative aspektet gjør det lettere å sette ord på hva som skjer og hvorfor.

Men også på tvers av faglige og profesjonelle grenser finnes en slags konsensus om hva som gjør en film god. Originalitet og nerve, troverdige rolletolkninger, replikker verd å feste seg ved, står på ønskelistene til både anmeldere og publikum når de lener seg bakover i setet og lar kinomørket hylle seg inn. En actionfilm bør ha actionscener med fart og sug i. En film som har satt seg fore å vekke genuin uro, bør ikke kjede sitt publikum.

Det er derfor vanskelig å finne noen, leg eller lærd, som mener «Gudfaren» er en dårlig film. Til dét er kvalitetene for iøynefallende og ubestridelige. På samme vis er det, blant de få som har latt seg utsette for dem, nær sagt ingen som berømmer kalkunene «Battleship Earth» eller «The Wedding Planner» for noe som helst. Der er de skingrende manglene like vanskelig å overse.

Som debatten i etterkant av premieren har vist, er det ikke alle som mener «Oslo 31. august» er et mesterverk. Flere var skuffet over at filmen grep dem mindre enn forventet. Slik er det med de uforutsigbare møtene mellom fortelling og enkeltmenneske. Men det er vanskelig å forestille seg hvordan filmkyndige mennesker med overblikk over det norske filmåret 2011 kan konkludere med at det rommet fire filmer som var bedre enn Joachim Triers byodyssé.

Når kritikerne reagerer, er det ikke fordi vi vil juryen skal danse etter vår pipe. Det blir også feil å mene at det at en film har blitt anerkjent internasjonalt, forplikter hjemlige juryer til å gjøre det samme. Men når juryen ikke ser, eller velger ikke å se, filmatiske kvaliteter som er så åpenbare for så mange andre, er det verd å stille spørsmål ved kompetansen og kriteriene som er lagt til grunn.

Juryleder Jan Eggum har uttalt at «Vi har ikke latt oss styre av hva som er hipt». At «hva som er hipt» skal ha noe å si i det hele tatt, er en underlig tanke. Det er like galt å ta avstand fra det som å la seg styre av det. Men kanskje det er dét som har skjedd.