BAK PIGGTRÅDEN: Nye flyktninger går og løper langs jernbanelinja mellom Serbia og Ungarn ved den serbiske byen Horgos denne helga, på utkikk etter et «hull» i gjerdet. I dag skal de siste «hullene» være tettet. Foto: HANS ARNE VEDLOG
BAK PIGGTRÅDEN: Nye flyktninger går og løper langs jernbanelinja mellom Serbia og Ungarn ved den serbiske byen Horgos denne helga, på utkikk etter et «hull» i gjerdet. I dag skal de siste «hullene» være tettet. Foto: HANS ARNE VEDLOGVis mer

Den vanskelige muren

Fra og med i dag går det en mur gjennom Europa. Det vekker assosiasjoner til ting vi helst ikke vil assosiere oss med.

Kommentar

Den siste uka har vi sett foruroligende bilder. Det er bilder av engstelige mennesker, kvinner, barn, hele familier, som kryper under piggtrådgjerdet på vei inn i Ungarn fra Serbia.

Fra i dag av er det slutt. De siste hullene i gjerdet skal etter planen stenges i dag. Ungarns militære skal patruljere grensa med bikkjer og helikoptre. Ingen skal slippe gjennom grensa mellom Serbia og Ungarn, uten gjennom grensestasjonene -  der flyktningene fra Syria og andre steder ikke skal slippe gjennom.

Øynene som har stirret på oss - i angst, og kanskje håp - fra under piggtråden, skal ikke lenger stirre på oss.

Ingen skal være i tvil om at dette fire meter høye gjerdet er alvorlig ment. Ungarn har EUs mest spesielle regjering med den ytterliggående nasjonalisten Viktor Orbán som statsminister.

Han har god parlamentarisk ryggdekning for sitt gjerde. Det store støttepartiet på ytre høyre, Jobbik, dyrker åpent sine nazistiske forbilder, og har hatt den uvanen at de har raidet rom-landsbyer i sine svarte uniformer.

Ungarn er et annet land enn det landet som for 26 år siden klippet hull i gjerdet som buret borgerne i landet inne. I 1989 var Ungarn det fremste reformkommunistiske landet i det som het Østblokken, og utenriksminister Gyula Horn var de ungarske reformkommunismens fremste ideolog.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var han som klippet hull i jernteppet i august 1989. Det gjorde at østtyskere kunne pakke sine små Trabanter med unger, kofferter, svigermødre, lengsler og håp, og kjøre gjennom Tsjekkoslovakia, Ungarn, Gyula Horns hull i gjerdet, Østerrike og inn i Vest-Tyskland, alle drømmers mål for de fleste østtyskere.

Noen korte måneder etter var Berlinmuren revet, og resten er historie. Det begynte - blant annet - med gjerdet i Ungarn.

Dagens gjerde i Ungarn handler om å stenge flyktninger ute. Men gjerdet i Ungarn er langt fra det eneste. I 2014 bygget bulgarerne et gjerde mot grensa til Tyrkia, i sommer bygges det et gigantisk gjerde rundt terminalen til tunnelen fra Calais til Storbritannia som skal hindre flyktninger i å komme dit.

Spania har bygget gjerder rundt sine gamle enklaver i Vest-Afrika for å hindre at flyktninger kommer dit. Israel har bygget sitt gjerde gjennom Vestbredden, og USA sine gjerder for å stanse migranter fra Mexico. Estland planlegger et gjerde langs sin grense med Russland, og dette er bare de største av gjerdeprosjektene som er gjennomført eller satt i gang.

I det hele tatt; gjerder ser ut til å være i vinden.

Mye av dette gjøres fordi EUs flyktningpolitikk i realiteten er i ferd med å bryte sammen. Dublin-konvensjonen om flyktninger tok ikke høyde for at vi skulle få en ukontrollert strøm av flyktninger inn i vår verden.

Det grenseløse Europa - Schengens Europa - forutsatte aldri hundretusener av flyktninger som skulle strømme inn over det grenseløse kontinentet uten lovlig opphold.

Det var aldri forutsetningen at Dublin-konvensjonen om at flyktninger kunne sendes tilbake til opprinnelseslandet, der de kom inn, skulle bryte sammen - slik det gjorde da Tyskland tidligere i måneden sa at landet ikke lenger ville sende flyktninger fra Syria tilbake til opprinnelseslandet. Det var en innrømmelse av at systemet i virkeligheten hadde brutt sammen.

I virkeligheten så er det hele EUs - eller det vi liker å tenke på som vårt felles europeiske - verdigrunnlag som nå er under press.

Med økonomisk tilbakegang i store deler av EU, med trusselen om terrorisme som er større enn noen gang, med trusselen fra ytre høyre og flyktningmottak i Tyskland som settes i brann, er EU og Europa modent når det virkelig gjelder? Er festtalene om den europeiske humanismen mer enn nettopp festtaler?

Det er med så store bokstaver historien skrives da presset mot våre grenser ble så stort at de brast under trykket fra flyktninger som ikke hadde noe mer å håpe på enn å satse livet på seilasen over Middelhavet eller frakten i lastebiler på vårt grenseløse kontinent.

Vi kan ikke lukke våre øyne, stenge våre grenser og late som det ikke er en stor tragedie som utspiller seg også på vårt kontinent.

Situasjonen krever kalde hoder og varme hjerter, og ikke hete hoder og kalde hjerter, som er det Europas høyreside tilbyr.

Unntaket ser ut til å være Tysklands Angela Merkel, som har tatt imot 40 prosent av flyktningene som er kommet i år, men som krever at dette må bli et spleiselag. Men det selvsagte, et spleiselag - er kanskje ikke lenger så selvsagt i Europa?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook