Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den vanskelige plassen

Knut Hamsuns Plass er blitt en verkebyll.

«KJENDISER RASER mot Hamsuns Plass», erklærte Dagbladets forside i går. Det er nok helst en tabloid spøk, for spørsmålet om det vil være rett eller galt å oppkalle en ledig plass i Oslo etter vår store prosadikter, påkaller ikke akkurat raseri. Det engasjerer også heldigvis flere enn dem som kan kalles kjendiser.

I stedet er det sorg og vemod som målbæres av de få som går imot forslaget, i første rekke mennesker over 80 år. Vent, sier de, til vi har gått bort! Og støtte får de av folk som solidarisere seg med krigsgenerasjonen i deres egenskap av snart døde. Plassen haster ikke, sier de; la dem som har personlige erindringer om Hamsuns svik under okkupasjonen, få gå i graven først.

DET ER DETTE som gjør saken så betent. Alle er klar over at «Knut Hamsuns Plass» må komme. Det er bare et tidsspørsmål før den store dikter får sitt navn på hovedstadens kart, når så mange små og ubetydelige for lengst er plassert i gatenavnenes æresrekke. Den eneste av våre forfattere med genuint, internasjonalt ry! Tidsspørsmålet måles sin tur av den biologiske klokke: hvor mange som fortsatt er tilbake av dem som en gang hatet denne mann, kontra hvor mange som er vokst opp siden, uten de skakende assosiasjoner som Hamsuns sarkasmer og taktløsheter skrev inn deres sinn.

MEN SKAL VI VIRKELIG la biologien bestemme dette? Eller bør andre perspektiver gjelde?

Ebba Haslunds skarpe utfall er som et minnesmerke i seg selv, en bauta over de følelser som la seg som et fast støp i unge frihetskjempere fra 1940–45. Disse følelser er selvfølgelig ikke til å neglisjere. Men – hvor generelle er de? Hvor langt taler Haslund på vegne av flere? Hva med Kaare Willochs kommentar, er den mer eller mindre representativ? Dette kan vi strengt tatt ikke vite. De som ikke selv tilhører de uforsonlige, blir nødt til å bruke sitt eget skjønn, og kan ikke utelukkende si at så lenge de gamle finnes i verden, må spørsmålet legges på is, for også etterkommerne har en rett her.

Det ville selvfølgelig vært enklere om Knut Hamsun var tabuisert generelt. Men det er jo slett ikke tilfellet. Hamsun utgis, leses, debatteres og biograferes på ny og på ny. Han er til stede som ingen andre av klassikerne i Norge – det måtte da være Ibsen. Hvem andre enn disse to har ellers fått sine samlede brev utgitt? Hvem får monografier på løpende bånd? Hvem får sitt bilde omdannet som ikon? Til tross for at ingen av dem var demokrater ...

NÅR HASLUND eller Willoch passerer Oslos bokhandler, lyser Hamsun mot dem fra utstillingsvinduene. Når de reiser til Hamarøy eller Grimstad, unngår de ikke hamsunsentre. I Kongsberg, Bodø, Mo og flere andre byer i Norge, vises navneskiltet «Knut Hamsuns vei». Med hvilken moralsk rett kan de da kreve at ingen offentlig plass i Oslo skal bære hans navn?

De kan si: alle disse hedersplasser er enten private, eller lokale og kommunale. En plass i Oslo vil være noe helt annet! Men hvorfor dette skulle være så, er ikke på noen måte innlysende. Å strekke hovedstadens betydning over alle andre, smaker av hensiktsmessighet.

POLITISK HANDLING: «Å kalle opp en plass etter en mann er en politisk, ikke en litterær handling», sa Cappelen-forlegger Anders Heger til Dagbladet i går. På bildet håndhilser Knut Hamsun på rikskommisær Josef Terboven. Foto: SCANPIX
POLITISK HANDLING: «Å kalle opp en plass etter en mann er en politisk, ikke en litterær handling», sa Cappelen-forlegger Anders Heger til Dagbladet i går. På bildet håndhilser Knut Hamsun på rikskommisær Josef Terboven. Foto: SCANPIX Vis mer

I virkeligheten har det offentlige Norge alt stemt over saken. Hamsun er for sin diktning tatt tilbake av folket. Å holde ham utestengt fra en plass akkurat i hovedstaden, faller på sin egen urimelighet.

«HAMSUNS PLASS»: Forfatteren Ebba Haslund vil ikke ha en Knut Hamsuns Plass i Oslo. Hvor representativ er hennes mening? spør Hans Fredrik Dahl.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media