HUSKE PROFITTEN: Det er bra for barnehagene at de har gode uteområder. Men kan vi godta at fellesskapets midler går til profitt for entreprenøren som bygger husker og sandkasse – og ikke brukes til barnas beste? Foto: NTB Scanpix
HUSKE PROFITTEN: Det er bra for barnehagene at de har gode uteområder. Men kan vi godta at fellesskapets midler går til profitt for entreprenøren som bygger husker og sandkasse – og ikke brukes til barnas beste? Foto: NTB ScanpixVis mer

Velferdstjenester:

Den vanskelige profitten

Vi risikerer å gå glipp av verdiskapning om velferdstjenester bare skal drives av det offentlige.

Meninger

I min sønns kommunale barnehage utformes uteområdene til glede for barn, foreldre og ansatte. Nye husker, sandkasser og lekeapparater med, forhåpentligvis, høy kvalitet. De fleste vil nok være enige i at det er vel anvendte skattepenger.

Det er bra for barnehagene at de har gode uteområder. Men kan vi godta at fellesskapets midler går til profitt for entreprenøren som bygger husker og sandkasse – og ikke brukes til barnas beste?

Spørsmålet illustrerer hvorfor debatten om næringsliv og velferd har kommet skjevt ut. Det som er avgjørende for hvorvidt skattepengene brukes på en god måte, burde være kvaliteten på det entreprenøren leverer, og til hvilken pris han leverer. Er prisen høy og huskene dårlige, kan det tyde på at kommunen er en dårlig kjøper, eller at det er mangel på konkurranse i markedet. Er kvaliteten høy og prisen rimelig, kan det tyde på kommunen har valgt en god entreprenør, som kan konkurrere på både kvalitet og pris.

Samtidig driver han gjerne effektivt, slik at han kan ta ut utbytte. De som over tid ikke klarer å gå med overskudd, taper penger og blir utkonkurrert. Det er derfor overskudd er grunnleggende i en markedsøkonomi. Skal vi skape arbeidsplasser, trengs det både arbeid og kapital. Akkurat som det er rimelig at de som arbeider, får lønn, er det rimelig at de som investerer egne og lånte penger, har en mulighet til å få avkastning på pengene, hvis de driver godt og effektivt innenfor gitte rammer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aktører på norsk venstreside har i det siste argumentert for at private investorer kun skaper verdier hvis de investerer i næringsliv utenfor velferdssektoren. Begrunnelsen for dette er uklar. For det første er ideen om at næringslivet ikke kan tjene på etterspørsel fra det offentlige merkelig.

Hvor går grensene? Det gir ikke mening å hevde at entreprenøren bidrar til verdiskapning når han bygger lekeplass, samtidig som han tapper fellesskapet om han også investerer i drift av barnehager.

Som min kollega Steinar Juel skrev i Aftenposten 2.juli, har produktivitetsvekst i landbruk og industri frigjort arbeidskraft og gitt en enorm mulighet til vekst i tjenestesektoren, herunder offentlig velferd.

Ideen om at private ikke kan bidra til verdiskapning og produktivitetsvekst innenfor velferdstjenester er en misforståelse. Det finnes gode grunner til at vi i fellesskap har organisert etterspørselen etter velferdstjenester, men skal offentlig sektor ha mulighet til å være såpass omfattende som vi ønsker, er det avgjørende at ressurser utnyttes effektivt, og at vi får til produktivitetsvekst der det er mulig, selv om det ofte er vanskeligere fordi tjenestene er arbeidsintensive. Markedsøkonomien er, tross sine mangler, det beste økonomiske systemet vi har for effektiv ressursutnyttelse til felles beste.

Det er likevel grunner til å være kritisk til kapitalister. Det mente selv markedsøkonomiens store ideolog Adam Smith. For at markedet skal fungere, trenger vi reguleringer og en kritisk offentlighet. Det bør være i næringslivets egen interesse å opptre på en måte som gagner samfunnet.

Kritikk av profittmotivet er likevel ofte bygget på falske antagelser. Den vanligste misforståelsen er at målet om å tjene penger utelukker at man også kan ha andre mål. Språket avslører hvordan det tenkes: «Han er bare ute etter å tjene penger, fysj!» eller «Han er ikke ute etter å tjene penger – han er først og fremst opptatt av samfunnsansvar».

Disse frasene viser en tenkemåte som er ensidig, fordi målet om å gå med overskudd isoleres, som et uverdig mål. Det har konsekvenser for politisk debatt om verdiskapning og velferd.

Ideen om at markedsøkonomien bryter ned menneskers sosiale karakter er en feiltakelse. I makroperspektiv er markedsøkonomien, med spesialisering, arbeidsdeling og økt (internasjonal) handel en stor sosial kontrakt, som viser hvor avhengige vi mennesker er av hverandre. Markedsøkonomien er langt fra perfekt, men den bidrar uten tvil til enorme fremskritt for folk.

Karikeringer av markedsøkonomien er ganske fastgrodd i norsk offentlighet. Solidaritet og velferd er for mange synonymt med offentlig sektor. Men idegrunnlaget henger ikke sammen. Selv i offentlig sektor har de fleste et mål om å tjene penger – det ser vi blant annet hver gang de offentlig ansatte streiker.

Da tidligere barneombud Anne Lindboe fikk stillingen som administrerende direktør i Private Barnehagers Landsforbund (PBL) var tankesmien Manifest raskt ute og krevde at hun måtte avklare om hun sto på profitten eller barnas side. Det ble antydet at PBL ønsket å misbruke hennes autoritet til å gi profittmotivet deres et bedre omdømme.

Kritikken mot PBL og Lindboe illustrerer en idé om at næringslivet bør isoleres fra resten av samfunnet, eller i beste fall kun skaper verdier om de driver virksomhet innenfor strengt avgrensede områder – gjerne tradisjonell eller såkalt grønn industri. Denne tanken er uheldig fordi velferden er avhengig av et bredere perspektiv på hva som skaper verdier.

Både offentlige, ideelle og private aktører må tåle et kritisk søkelys. Men de private aktørene fortjener en saklig kritikk. Min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund har skrevet mye om private velferdstilbydere. Et av hennes poenger er at markedene for velferdstjenester er komplekse. Det krever kunnskap og innsikt. Verken forbud mot å ta ut utbytte eller total privatisering er løsningen.

Det siste er det ingen som argumenterer for. Forbudslinjen styrkes derimot i disse dager. Men uten muligheter for å kunne gå med overskudd og få avkastning på den kapitalen man skyter inn i en bedrift, er det for eksempel mer usikkert om min sønn ville fått nye lekeapparater i barnehagen.

At vi kan opprettholde omfattende og bærekraftige velferdstjenester uten private aktører er høyst tvilsomt.