Den vanskelige retretten

Forutsetningen for tilgivelsen, Jagland og Krohn Devold, er erkjennelse, anger og botsøvelser, skriver Jon Gangdal.

I LØPET AV HØSTENhar vi sett to fremtredende politiske ledere kommunisere seg stadig dypere inn i krisene sine fordi de ikke har forstått rekkevidden av sitt lederansvar. Mangel på evne og vilje til å innrømme egne svakheter og feilgrep undergraver både lederes og politikeres troverdighet.

Etter å ha ledet Arbeiderpartiet fra nederlag til nederlag fant Thorbjørn Jagland det betimelig å ta et oppgjør med partiets personstridigheter og ukultur. Den - og ikke lederen - var ifølge Jagland hovedårsaken til at Norges tidligere suverent største parti måtte ta telling og falt under 20 prosents oppslutning.

Jagland holdt på sitt behov for å være ærlig og å ivareta sin integritet. Slike egenskaper er selvsagt prisverdige. Men hvor ærlig er egentlig et menneske som ikke er villig til å påta seg sin del av ansvaret for en misære? Og hva er integriteten verdt hvis den kun innebærer retten til å skylde på andre, og dermed i realiteten er et uttrykk for selvrettferdighet? («Mange mente jeg var dårlig til å kommunisere. Så ble den store kommunikatoren brakt inn i bildet, og så fikk vi 25 prosent. Jeg fikk 35 prosent.»)

FORSVARSMINISTERKristin Krohn Devold leder som hun selv sier, 35000 offiserer og soldater i Det norske forsvaret. Det skulle tyde på at hun faktisk også har det totale ansvar for hele virksomheten. (Hvem kan det ellers være?) Men når noen av disse gjør feil, har hun plutselig ikke så mye ansvar lenger fordi det ikke er hun personlig, men de som har gjort feilene. Derfor vil hun heller ikke «ha skylda», og sender ansvaret nedover i systemet - med det resultat at hun samtidig sender fra seg av sin troverdighet og respekt.

I mitt arbeid som informasjonsrådgiver møter jeg mange ledere som har dummet seg ut. De kommer til oss for å få hjelp til å kommunisere seg ut av krisa. En av våre største utfordringer i slike situasjoner er å forhindre at de kommuniserer seg dypere inn i den, slik Jagland nok en gang ser ut til å gjøre.

Som tidligere journalister og «kommunikasjonseksperter» kan vi lære fra oss mange triks. Men det har dessverre begrenset virkning når det mest grunnleggende for å mestre et nederlag eller en kritisk situasjon er fraværende: ydmykheten! Og med den: evnen og viljen til å se seg selv i det samme kritiske lyset som har skapt inntrykket av nedtur.

Vi vet alle at det er menneskelig å feile. I vår kristne tradisjon vet vi også at det finnes tilgivelse. Men det vi har lett for å glemme i en tid da heisen mellom suksess og nederlag går så fort, er forutsetningen for tilgivelsen: erkjennelse, anger og botsøvelser. I gamle dager kunne botsøvelsene gjøres i stillhet. For offentlige personer i et mediesamfunn innebærer den at vedkommende må erkjenne og beklage de faktiske forhold, forklare hvorfor det ikke skulle vært slik - og sist, men ikke minst: kunne vise til hva som er gjort for at det ikke skal skje igjen. Først da blir øvelsen troverdig.

HVORFORer det så vanskelig å innrømme feil og nederlag? Jeg lærte en gang av en krisepsykiater at vår tilbøyelighet til flukt og forsvar i akuttsituasjoner er medisinsk betinget. Når vi plutselig blir redde, strømmer blodet fra den delen av hjernen som vi tenker med, til hjernens instinktive senter. Og så legger vi på sprang, enten vi vil det eller ikke. Min erfaring er at det går an å trene seg opp til å motvirke dette ved å gjennomleve de verste krisescenariene på forhånd, slik at de faktisk framstår som noe kjent når de dukker opp.

Men selv ikke høy grad av fortrolighet med risiko leder nødvendigvis til høyere grad av selverkjennelse. Som leder av flere klatreekspedisjoner i Himalaya har jeg opplevd både suksess og nederlag. Verst var det i 1994 da vi som Norges største og mest sponsede ekspedisjon skulle klatre en av de lengste rutene på Mount Everest og opplevde at ekspedisjonen fikk en brå slutt da ni personer ble tatt av snøskred, en sherpa omkom og vi avbrøt ekspedisjonen etter bare å ha nådd litt over 7000 meter.

DER OG DAtaklet vi situasjonen profesjonelt og unngikk angrep i media ved at vi framsto som både ydmyke og sorgtunge (noe vi også var). Det tok meg likevel flere måneder å innse det alle andre for lengst hadde sett: at ekspedisjonen som sådan var en fiasko. Jeg klynget meg i stedet til det eneste lyspunktet som fantes; for min del var det læringsperspektivet og noen få andre ting vi hadde lyktes med.

Å kunne finne fram til det positive midt i en tragedie er en god overlevelsesmekanisme. Men hvis det gjøres til hovedsaken når alt annet ligger nede, blir etterlatt inntrykk dessverre bare flukt, forsvar og ansvarsfraskrivelse. Uten den lille retretten hvor man i det minste åpner for muligheten av egne feilvurderinger, er det svært vanskelig å gjenvinne tilliten.

Å innse egne feilgrep i ettertid kalles ofte etterpåklokskap. I så fall vil jeg gi min hyllest til denne mest utskjelte av alle klokskaper. Jeg vil heller kalle den edruelighet og se den som et tegn på utvikling og evne til å se seg selv på avstand.

MEN HVORFORså jeg ikke feilene underveis? Var det noe jeg ikke visste der og da? Eller var jeg blind for alt annet enn mine egne ideer og livredd for å lytte til andres råd av frykt for å oppdage at jeg egentlig var på ville veier?

Det amerikanske tidsskriftet Fortune hadde for et par år siden en tankevekkende artikkel om hvorfor så mange toppledere plutselig måtte ta sin hatt og gå. Ved å undersøke egenskapene til femti avgåtte administrerende direktører og styreledere i store amerikanske bedrifter, hadde man funnet noen typiske felles trekk: Nesten alle hadde ord på seg for å være gode strateger, men hadde ikke oppnådd resultatmålene de hadde satt. Dessuten var de fleste av dem dårlige til å lytte, og bedriftskulturene var preget av mange personalkonflikter.

Jeg mener å huske fra Thorbjørn Jaglands tid som partisekretær at alle mente han var en god strateg. I ettertid ser vi at han også har en del andre egenskaper til felles med sine kolleger i Fortunes undersøkelse. Mange venter spent på når han skal se det selv og få sin tilgivelse. Kanskje skjer det på helgens landsmøte i Arbeiderpartiet?