Den velsignede bilen

Bilen er både det store stygge dyret og selve midlet til eventyret i den moderne verden. For Britt Karin Larsen ble den en åpenbaring.

Ukas bokanmeldelser!

«Jeg tror at bilen i våre dager er et temmelig nøyaktig motstykke til de store, gotiske katedraler: nærmere bestemt en hel epokes skaperverk, begeistret unnfanget av ukjente kunstnere, og konsumert som forestilling, om ikke som bruksgjenstand, av et helt folk som med bilen tilegner seg en fullkomment magisk gjenstand.»

Biler overalt

Den siste formuleringen er forfatteren Britt Karin Larsen være enig i. Hun er kjent både som finstemt lyriker og som forfatter av sterke romaner om taterslekter, men nå har hun skrevet noe helt annet: En selvbekjennende bok om hvordan hun tok sertifikat og dermed fikk åpnet en helt ny verden. Som det heter i en kapittel-overskrift: «Nød lærer bilende kvinne å komme seg videre.»

Som litterært og kunstnerisk fenomen har bilen satt dype spor. Blues- og rock-musikken har behandlet bilen som frihetssymbol helt siden 1950-tallet. Her hjemme sang Alf Prøysen «Humpetitten» og Vidar Sandbeck «Bildilla» som akkompagnement til Norges stadig voksende bilpark. Bilen ble gjenstand for filmer, fra James Dean-dramaet «Rotløs ungdom» til Jaques Tatis satire «Trafikk», fra den omstridte undergangsvisjonen «Crash» til «Sønner av Norge kjøper bil».

Likeledes har bilene sust gjennom litteraturen, fra Arthur Omres «Smuglere» og Sigurd Christiansens «Mannen fra bensinstasjonen» til ferske romaner som Lars Myttings «Hestekrefter» og Levi Henriksens «Babylon Badlands». Bilen inspirerer til skrivekunst og kan brukes både til komedie, drama, forflytninger, reiseskildringer og apokalyptiske visjoner.

Frihetsfølelse

Britt Karin Larsen kommer friskt putrende inn fra sidelinja i denne sjangeren. I en tid der bilsertifikatet nesten er en del av almenndannelsen og det å eie en bil nærmest en selvfølge, går hun så å si tilbake til start.

STRØK TIL OPPKJØRINGEN: Men Britt Karin Larsen ga seg ikke. Nå er bilen hennes beste venn, og hun har skrevet bok om prosessen. Foto: LARS EIVIND BONES
STRØK TIL OPPKJØRINGEN: Men Britt Karin Larsen ga seg ikke. Nå er bilen hennes beste venn, og hun har skrevet bok om prosessen. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Hun nærmer seg 60 år. Hun har av forskjellige grunner en bil, men ikke sertifikat. Hun bor avsides til, med 13 kilometers gange til nærmeste småsenter. Så oppstår en tanke, nærmest en utopi; drømmen om å kunne kjøre bil – ikke for å flykte fra, men for å reise til.

Et år følger, et år like dyrt som et par jordomseilinger, med skifte av kjørelærere, med kengurustart og distraksjon, nesten-kollisjoner og tvilsomme lukeparkeringer. Et møysommelig arbeid, en gradvis tilvenning, grenseløs tålmodighet fra elev og lærer, begeistring og skuffelse, møter med veikryssets metafysikk og asfaltens sang om frihet. «Senere ser man kanskje at også denne friheten er en illusjon, slik alle andre følelser av frihet var, men fremdeles er jeg altså så fersk ved rattet at frihetsfølelsen ikke har falmet.»

Din beste venn

Og så endelig eksamen. Og stryk! På grunn av «dårlig plassering i en venstresving», dessuten «for rask akselerering, og jeg som var redd for at jeg sneglekjørte og ville få minus nettopp på grunn av det». Men så opprinner «den store dagen nummer to». Larsen lykkes, noe hun registrerer med «forundring, lettelse, deretter angst», for «er jeg virkelig flink nok til dette, da?».

Så opplever hun at bilen blir «en svært god venn. Din alle beste!» Dessuten en særdeles optimistisk betraktning: «Tar du vare på bilen din, tar den vare på deg, også.»

Og nå kjører Britt Karin Larsen langs veiene i sin barndoms landskap. Bilen blir en kilde til erindring og hjemlengsel, til nye opplevelser av det velkjente. «Et helt nytt liv!» Selve kjøringen får sin egenverdi, isolert fra spenningen ved selve reisen. Farten, utfordringen og hyggen ved å bevege seg langs veien i et kjøretøy kan være nok i seg selv. «Å reise er å være midlertidig på et sted. Å kjøre er å fare forbi, og kanskje unnlate å stanse også der du faktisk hadde planlagt det.»

Bilen som kjæreste

Britt Karin Larsen har skrevet en helhjertet positivistisk bok om bilkjøringens gleder. «Det gjelder å se de lyse sidene. Og det er utrolig hvor mange det er av dem, de lyse sidene, etter at det nye livet begynte!» Her er ingen dystre betraktninger om trafikkens forbannelser eller miljøforurensende effekt. Når hun nevner at folk dør i trafikken, er hun kjapp til å registrere at en rekke menneskeliv også blir reddet takket være at de kom tidsnok til legen. På mange måter er boka hennes en kjærlighetshistorie. Under en rekke punkter til fordel for å ta sertifikat, står for eksempel:

«Bilen er ikke som andre kjærester. Du kan uhemmet elske den og deretter falle for en ny uten å måtte bytte telefonnummer eller utstyre deg med skuddsikker vest etterpå.» Som i andre kjæresteforhold er Britt Karin Larsens opplevelser med Colt-en riktignok vekslende. Hun nyter langturer og hun kjører av veien, hun skriver om å komme seg til turområder hun bare har drømt om, men også om «den farlige farten og det skumle femtegiret».

«Rare lyder»

Boka fungerer som en slags «ekteskapsrådgiver» for ferske sjåfører, for eksempel i kapitlet: «Ting å unngå når du kjører bil.» I hverdagen er vaner stort sett av det gode: «Å kjøre bil er som å danse: du øver og øver helt til føtter og armer går av seg selv, deretter kan du løfte hodet og fryde deg!»

En viss realisme er det også i samlivet, framført i kapitler som «Rare lyder», «Blinkende lamper» og «Bortkastede penger?». Et lite sidespor – men ikke bare – er «Fattige bilisters overlevelsesbok», som dypest sett handler om å eksistere på et minimum i velferdssamfunnet.

Når det gjelder menn og bil, har Larsen gjort to gode observasjoner. For det første at menn som kjører buss på landsbygda, trolig «har kjørt i fylla og mistet lappen». For det andre at menn i blant dør tidlig og etterlater seg to ting; en bil og en enke uten sertifikat. Til dem er Britt Karin Larsens glade budskap: Det er aldri for seint.

Motorisert kvinnefrigjøring er hennes agenda.

Men boka handler ikke bare om å kjøre bil. Den dreier seg om å overvinne frykt, tvil og dårlig selvtillit – for deretter å åpne seg for livet og eventyret.



LES OGSÅ:

  • Flere bokanmeldelser
  • Dagbladet.no/litteratur
    Hver mandag sender Dagbladet.no ut nyhetsbrevet Litteraturavisa. Det inneholder nyheter fra inn- og utland, og er helt gratis. Meld deg på:
    litteraturavisa kulturavisa
    Navn:
    E-post:
MENNESKETS BESTE VENN: I alle fall har Britt Karin Larsen fått fot på bil etter at hun fikk lappen som 60-åring.