Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den verdslige Shakespeare

Sånn kan Shakespeare ha vært, før han ble den han er blitt. Hvis man ikke er redd for å spekulere.

BOK: «Ord, ord, ord». Slik svarer Hamlet Polonius, når denne lurer på hva prinsen leser. Og det er gjerne ord det handler om, også når man skal skrive historie. Ord om ord. Tekst om tekst.

Nå har renessanseforsker og nyhistoriker Stephen Greenblatt satt seg fore å fange det som fanges kan av William Shakespeares liv (1564- 1616). Til tross for flere århundrers intens arkivjakt, har man funnet ytterst få ord fra samtida som viser direkte til Shakespeare. Vi har litt fra andre skrivende, noen eiendomskjøp, en vielsesattest, noen dåpsattester, noen rollelister, skattekrav, juridiske erklæringer, samt en siste vilje og et testamente, hvor Shakespeare på berømt vis etterlater kona, Anne Hathaway, ingenting, unntatt sin «nest beste seng».

br />SHAKESPEARES MANGLENDE NÆRVÆR i historien - bortsett fra i de skuespill og sonetter vi har fått overlevert - er det besnærende utgangspunktet for enhver ny biografi. Dermed trengs det mye kunnskap, om elizabethansk historie så vel som om Shakespeares skuespill, og dessuten atskillig fantasi og innlevelsesevne. Greenblatt har evner til «å snakke med de døde».

Det kan likne et mysterium. Hvordan hadde det seg at en hanskeselgers sønn fra landet, som kom seg til London seint på 1580-tallet - uten kontakter, formue eller universitetsutdanning - så raskt ble sin samtids største forfatter? Og, enda mer underlig, hvordan kunne han skape tekster som siden har gitt ham rangen som historiens største dramatiker? Greenblatt vet selvsagt ikke svaret. Men han tilbyr en mengde mulige svar, og en rekke spekulasjoner. Kapitlene begynner gjerne med en liten samtidig kilde til Shakespeares biografi, går så inn i samtida for å hente støtte, deretter inn i skuespill og dikt, og derfra, igjen, tilbake til livet. Slik følger Greenblatt sporene av Shakespeare gjennom barndom, skolegang, kjærlighet, ekteskap, karriere og fram til pensjonisttilværelsen i Stratford fra 1610 til 1616.

br />GREENBLATTS SHAKESPEARE ER blitt en Will i verden, og en mann med vilje til å lykkes.

«Will in the World» fokuserer på hva slags liv Shakespeare kan ha levd, og på de erfaringer han kan ha fått bruk for i sin kunst. Mest fascinerende er den grundige diskusjonen av Shakespeares forbindelser til katolisismen, spekulasjonene rundt hans familieliv, hans seksuelle ambivalens, hans sosiale ambisjoner og forholdet mellom strategisk opportunisme og sjenerøs kreativitet.

Ut av dette utvikler Greenblatt forbindelser mellom liv og tekster, som familiens hemmelige katolisisme og gjenferdet i «Hamlet», en henrettelse av en konvertert jøde og portrettet av Shylock i «Kjøpmannen i Venedig», Shakespeares sønn Hamnets død og den mest berømte gravscenen i engelsk litteratur.

Hvordan er så den verden Will altså pent måtte forholde seg til? Hvert øyeblikk står den i fare for å gå av hengslene. Den preges av rå makt, brutalitet, raskt skiftende politiske og religiøse konstellasjoner og store spenninger. Og den kommer an på øynene som ser. Det begynner å bli lenge siden det var mulig å snakke om det elizabethanske verdensbildet, i entall; det skal Greenblatt ha sin del av skylda for.

br />DET LONDON SHAKESPEARE dukket opp i, var intet sted for norske helseministrer. Det var usunt, overfylt, med rotteplage, forurensning, brannfare, vold og fremmedhat, jevnlig hjemsøkt av pest og med stadig frykt for opprør. Gikk man over London Bridge, ville man se opprørernes hoder til utstilling, på staker.

Ved å bli skuespiller, hadde Shakespeare dessuten valgt seg et høyrisikoyrke. Den profesjonelle teaterverden var ny, ustabil, spekulativ og kompetitiv. For å holde det gående, måtte Shakespeare og hans trupp daglig lokke mellom 1500 og 2000 av Londons 200 000 innbyggere inn bak teatrets runde trevegger. Det gjaldt å skape underholdning, alvor, og intens interesse. Shakespeares skuespill var «i verden og av verden».

Særlig godt skriver Greenblatt om Shakespeares rivalisering med andre forfattere, som Christopher Marlowe, Robert Greene, Ben Jonson, og ellers alle de så kalte «university wits». Greenblatt finner ekko fra rivalenes tekster hos Shakespeare, i en intertekstualitet av kjøtt og blod. Shakespeare skrev for å overleve. Og for å leve - helst helt inn i evigheten.

br />GREENBLATT MANGLER AKADEMISK skam. Han forfølger tilsynelatende enhver assosiasjon, enhver mulig og umulig forklaring på «Hvordan Shakespeare ble Shakespeare». Hvis dette konsekvente biografiprosjektet forstås som at alt Shakespeare skapte hadde basis i levd liv, blir det for snevert. Og mange av spekulasjonene er dessuten av det vel eksentriske slaget.

Likevel har Greenblatt nesten alltid noe å tilføre. Og det at de siste tjuefem års kanskje mest profilerte Shakespeare-forsker finner tid til å skrive en biografi for allmennheten, er en begivenhet. Utførelsen er både elegant og tilgjengelig, ofte også vittig. Greenblatt er en benådet forteller, med noe så sjeldent som syn for fortellingens begrensninger.

Det bemerkelsesverdige med Shakespeare, for å parafrasere forfatteren Robert Graves, er at han er så fantastisk, på tross av alle dem som sier at han er fantastisk. Men den mest gjennomkanoniserte og -kommersialiserte forfatteren på kloden står likevel i fare for å bli for stueren. Greenblatt forsøker å bringe Shakespeare tilbake til en skitnere verden, før den akademiske pottetreningen, før underholdningsindustriens hygieniske innpakninger. Kanskje bidrar han dermed også til å føre ham nærmere vår egen virkelighet.

br />MEN DET ER vanskelig å finne faste punkt, det er lett å bli svimmel når man går i ring, fra tekst til liv og tilbake. Greenblatt må ofte lese Shakespeares liv ut av skuespillene, når han egentlig er ute etter å lese livet inn i bøkene. Men forbindelsene mellom tekst og historie gjør at man heller ikke bør tenke seg disse tekstene som lukkede fiksjoner. De er i verden.

Mer enn de fleste er Greenblatt seg bevisst at det han til sist har å forholde seg til, er «Ord, ord, ord».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media