BALLETT: Først zoomer vi utover. Så helt, helt inntil. Så ut igjen, eller i alle fall halvveis. Nasjonalballettens «Mesteraften» av året vitner om noe nær spaltet personlighet, så forskjellige er uttrykkene og tematikken i de tre ballettene som utgjør forestillingen. Men det er ikke mange som takler sin schizofreni like elegant, eller veksler så smidig fra ham til ham, fra innerst til ytterst.

Kaleidoskop Det begynner i det klassiske, og klassisk harmoniske, i George Balanchines livlige «Symfoni i C», som bringer hele kompaniet ut på hovedscenen i et skiftende kaleidoskop av hvitkledde dansere. Dette er den klassiske balletten frigjort fra det narrative, men fremdeles stilisert, emosjonelt ukomplisert, danset av salig smilende dansere som utfordrer tyngdekraften såvel som kroppens begrensninger uten at det ser ut som om det koster dem noe. Den dvelende andre satsen av Georges Bizets symfoni er den mest intense og dvelende og interessante, musikalsk og koreografisk, men det er også her de dyktige dansernes bevegelser ikke er fullt så jevne og glidende som de kunne vært. I den raskere tredje satsen bringer solistene Yolanda Correa og Gakuro Matsui en fin kvikkhet til solistrollene sine.