Utenfor Politiets utlendingsenhet på Tøyen har frivillige jobbet på skift den siste tiden for å ta i mot flyktninger som kommer.

Foto: NTB scanpix
Utenfor Politiets utlendingsenhet på Tøyen har frivillige jobbet på skift den siste tiden for å ta i mot flyktninger som kommer. Foto: NTB scanpixVis mer

Den viktige reisen alle vi nordmenn kan gjøre nå er den reisen vi tar med hjerne, hjerte og holdning

Kanskje kan ingenting gjøre det helt og godt igjen for mange av dem som har flyktet fra sine hjem og krig, men er det en ting vi kan gjøre nå så er det å være en venn.

Meninger

Lørdags morgen i Oslo. Jeg våkner med en tung klump i magen. På netthinna mi surrer bildene av slitne, engstelige ansikter, usikre blikk, forsiktige smil. Ansiktene til asylsøkerne som vi frivillige i regi av Refugees Welcome To Norway tok i mot på Tøyen hos Politiets Utlendingsenhet i går kveld sitter fast. Den lille jenta på fire år og broren på to som engstelig kommer inn og frem til matserveringen med foreldrene sine, lillebror gråter og er sliten, jenta har blå ringer under de trøtte, engstelige barneøynene sine. Vi finner frem en liten bag med noen leker og tegnesaker. En av de frivillige sykepleierne finner frem en såpebobleboks og blåser såpebobler mot de to barna. Hun smiler. De ser usikkert på henne. Følger såpeboblene med blikket. Søker mamma og pappas hånd. Vi finner nye sko til jenta. En varm genser. Lillebror får nye bukser og bleier. Jeg gir mammaen en ekstra smokk hun kan ha i reserve.

19-åringen fra Somalia ser engstelig ut når jeg setter meg ned ved siden av han og hilser og spør hva han heter. Han sier han har reist i tre måneder. Engelsken er ikke så verst men plutselig legger han hånda over ansiktet og rister på hodet. - Er du okei?, spør jeg. Han ser såvidt på meg mens han svarer - Du er den første i Norge som gir meg et smil. Jeg spør hvilke land han har reist via. Han har kommet via Tyrkia og Makedonia. Et sted på veien har han gitt fingeravtrykket sitt til politiet, sier han. Han lurer på hva det betyr.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vet så altfor godt hva det betyr, inni meg gråter jeg når jeg tenker på beskjeden han snart kommer til å få fra UDI. Men jeg smiler og ønsker han velkommen til Norge. - Welcome to Norway, nå må du spise og bli mett og varm og hvis du trenger nye sko så skal vi hjelpe deg med det. Like før vi skal stenge matserveringen for kvelden kommer en ung familie med en liten baby. Babyen er utmattet og gråter, mammaen forteller at barnet har hatt diaré i flere dager. Vi finner frem morsmelkserstatning og babymat. Melka i tåteflaska de har med seg er fra dagen før. Babyen får ny melk på flaska, og drikker. Moren takker og takker og takker. Via en av de frivillige tolkene forteller hun at de har reist mange døgn gjennom Europa i en veldig kald lastebil. En av de frivillige legene mener familien må på legevakta med babyen. Kveldens koordinator kjører dem ned. Vi andre pakker sammen for kvelden.

Vi har møtt og gitt mat og sko og varmt tøy til rundt hundre stykker. De tolv frivillige fra sikhmenigheten Gurduara SriNanak Dev Ji på Alnabru har servert fantastisk mat denne kvelden. Minst tredve av de som har fått varm mat og nye sko og varme klær er enslige mindreårige asylsøkere. Der - i det de får hjelp til å finne sko og klær, er det smil og omsorgsfull spøk, en av de frivillige tuller godlynt og lett med de tynne guttene når de prøver boblekåper i størrelse xxl, de er så veldig veldig tynne, våre norske vinterklær så veldig veldig store, - det er fint å se at de kan le og tulle litt midt i det store alvoret. Et smil og et varmt blikk er også folkehelse. I det jeg pakker de siste eskene med utstyr inn i bilen og politivakta låser portene, kommer fem unge menn bort til oss. De spør om vi har mat. De kom akkurat. Tynnkledte, slitne, oppkavet. Politiet har stengt dørene. Nå er de overlatt til natta og asfalten utenfor utlendingsenheten. Samtidig er de tryggere her enn de har vært på lenge.

Senere på natta får vi melding fra koordinatoren som er tilbake fra legevakta med den syriske familien med babyen. På legevakta møtte de heldigvis en arabisktalende lege. Det viser seg at den kalde lastebilen de har reist med, var en frysebil. Nå er plassen utenfor PU full av folk. Natta må tilbringes ute, på kald asfalt og uten mat, uten drikke.

Dette er noen av bildene jeg våknet med i går tidlig. Jeg står opp, tenker på dagens gjøremål, jeg skal kjøpe pumpetermoser og fylle med varm te vi kan servere til maten som flyktningene får, fremover. Nå skal de i hvertfall kunne få varm te å drikke, også de som er så slitne og stressa når de kommer at de ikke klarer å spise. Jeg smører meg en brødskive og lager meg kaffe. Åpner lørdagsavisa.

Så ser jeg dette: reisereklame fra en norsk reiselivsoperatør. Verdenskartet bretta ut over en helside i lørdagsavisa. Med snertne små innsalgssnutter myntet på den eventyrlystne leser - Tatt av vinden med Charleston og Savannah, Mandelas Afrika, Marokko landet der solen går ned, Imperiets juvel. Reiseoperatøren reklamerer med en slogan: Reis med hjerte, hjerne og holdning.

Jeg vil gråte. Det samme verdenskartet representerer en reise med livet som innsats for de hundre tusener som reiser den omvendte veien denne høsten. Vår norske overflod og vår velstand er så ufattelig priveligert. Jeg tenker på dem jeg møtte i går. På reisen de har tilbakelagt. Så tenker jeg - at den virkelig viktige reisen alle vi norske menn og kvinner gjør nå, den reisen som virkelig er å reise med hjerne, hjerte og holdning, det er å ta turen til nærmeste asylmottak og registrere seg som flyktningeguide via Røde Kors, det er å ta reisen via noen tastetrykk på netttet og registrere seg som verge for enslige mindreårige flyktninger, som fosterfamilie for de foreldreløse som kommer nå og som er helt alene.

Reis med hjerte, hjerne og holdning. Reis til en som trenger deg. Reis nært. Når dagen er i stykker og dagen er forbi, så er håpet en hånd å holde i. Kanskje kan ingenting gjøre det helt og godt igjen for mange av dem som har flyktet fra sine hjem og krig, men er det en ting vi kan gjøre nå så er det å være en venn. Med hjerte, hjerne og holdning. Ta den reisen! Vær den vennen! Nå!