Den viktige sakprosaen

Naturfagene har en altfor svak plass i norsk litterær og akademisk offentlighet, og forståelsen av hva sakprosa er og hva den utretter er for trang. Dette er to treffende poenger vi kan trekke ut av Einar Lies kritiske artikkel om Dagbladets kåring (5.8.).

Om han også har rett i at vi i juryen har begått så grove unnlatelsessynder som han antyder, skal jeg la ligge, bortsett fra dette: Han har utvilsomt rett i at det er påfallende at ingen økonomibok finnes på listen. Men en del av hans etterlysninger gjelder slik viktig og mektig sakprosa som aldri gis ut på noe forlag, og som jeg har foreslått å kalle «funksjonell sakprosa». Slike tekster som Statsbudsjettet, NOU-en eller årsberetningen. I oppdraget het det at bøkene som skulle kåres måtte «være forlagsutgitt med sikte på et bredt publikum innen tidsrommet 1945-2008». Juryens oppgave ble altså å kåre bøker fra den litterære institusjonen, den litterære sakprosaen. Derfra er veien kort til en ensidig opptatthet av den ene av C. P. Snows «to kulturer» – den humanistisk-samfunnsvitenskapelige. Men det er ikke bare faglig blindhet som hindrer de store og viktige norske bøkene om naturvitenskap, matematikk og teknologi i å springe oss i øynene. Det er relativt få av dem, og de får sjelden stor offentlig oppmerksomhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor? For det første ligger deres fagspråk jevnt over så langt unna dagligspråket at tekstene ikke kan leses uten spesialkompetanse. En historiker kan kvalifisere seg til en professorstilling gjennom å skrive en bok som er forståelig for allmennheten. Det kan ikke en fysiker eller en geolog. Derfor må disse fagene formidles gjennom såkalt «populærvitenskap», som ofte lider av å være vitenskapens annen- eller tredjesortering. Et lysende unntak i dagens Norge er formidlingsprisvinneren og biologen Dag Hessens bøker. Dessuten har den strengt standardiserte vitenskapelige tidsskriftartikkelen lenge vært naturvitenskapens overlegent viktigste kommunikasjonsform. Naturvitere mangler oftest trening i å skrive i andre sjangere. Og med unntak av medisinerne, som i årevis har holdt seg med sitt norskpråklige tidsskrift, publiseres det nesten utelukkende på engelsk. Vi trenger flere norskspråklige bøker om naturvitenskap og teknologi skrevet av norske fagfolk.

Et hyperaktuelt kulturpolitisk virkemiddel kan her være den ferske innkjøpsordningen som skal sikre norske folkebiblioteksbrukere det beste av den litterære sakprosaen. Til nå har naturfagene langt på vei lidd samme kranke skjebne der som i Dagbladets kåring. I evalueringen av innkjøpsordningen som kom i juni foreslås det at man skal dreie kvalitetskriteriene fra «litterær» kvalitet til «offentlighetsverdi». Hvis dette gode forslaget blir fulgt, bør og kan det inspirere norske naturvitere, forlag og journalister til å få fram gode nye bokprosjekter.

Dagbladet har gjort en viktig kulturpolitisk innsats i sommer ved å løfte fram viktig litterær sakprosa utenfor parnasset, slike som Espelid Hovigs kokebøker, Wisløffs folketeologi og Grønosets Anna i Ødemarka, og plassere disse side om side med Seip, Stang Dahl, Næss og Johannesen. Nå må flomlyset rettes mot både den mektige funksjonelle sakprosaen som ikke gis ut helt andre steder enn på forlagene, og mot den andre av Snows «to kulturer». Kanskje dette kan bli ikke mindre enn første trinn i en ny, norsk dannelsespolitikk?