LEID INN: Norges Idrettsforbund kjøpte tjenester fra First House for over 10 millioner kroner. Blant annet fra Sylvi Listhaug, bare uker før hun ble statsråd i Solberg-regjeringen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
LEID INN: Norges Idrettsforbund kjøpte tjenester fra First House for over 10 millioner kroner. Blant annet fra Sylvi Listhaug, bare uker før hun ble statsråd i Solberg-regjeringen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Norges Idrettsforbund:

Den virkelige NIF-sløsingen

Det har oftest vært alkohol som har stått i fokus. Men ut fra dokumentasjonen så langt, er det ingen tvil om at det er langt mer å spare andre steder for NIF.

Meninger

Jeg ble egentlig ikke så provosert av opplysninger om at NIF-toppene og deres inviterte gjester i en del sammenhenger har drukket noen glass vin – kanskje til og med et glass eller to mer enn nødvendig – på diverse restauranter under mesterskap og styreseminarer.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Når det gjelder de mye omtalte middagene under OL i London, hvor både politikere, næringslivstopper og samarbeidspartnere var involvert, er jeg usikker på om jeg synes en kuvertpris på 1170 kroner er uhørt høy.

I følge VG kan også en del av utgiftene i etterkant ha blitt refundert av andre enn NIF. Statens satser for representasjon er for eksempel i år inntil 1272 kroner for lunsj/middag, om vi skal tro Statens personalhåndbok.

Men det er noe spesielt med alkohol, noe tyngden av mediedekning tydelig illustrerer. I Norge er det alltid noe suspekt over å drikke, og om det skjer på andres regning er det spesielt uhørt. Enda tydeligere er dette kanskje når det dreier seg om idrett, for offisielt heter det jo at idrett og alkohol ikke hører sammen.

Avisene gasser seg i detaljer fra disse regningene, som at gjestene i London også drakk Grappa, mens det faktum at det på regningene også finnes Cola Zero og Clausthaler forbigås i stillhet. Det er Alkoholen som er den styggeste ulven når man jakter på uvøren luksus.

Tirsdag tok imidlertid saken en ny vending, da det også ble kjent at NIF har betalt over ti millioner til First House for diverse rådgivnings- og kommunikasjonstjenester de siste årene. I tillegg til at First House var sterkt involvert i fiaskoen knyttet til å samle støtte for OL i Oslo, fakturerte de også 1,5 millioner kroner for bistand til Tvedt-rapporten om norsk toppidrett i etterkant av London-OL.

1,5 millioner er i seg selv en drøy pris for en rapport på drøye 100 sider. Men spesielt skandaløst er det når dette bare er for bistand til en rapport som også involverte svært mange andre. Rapporten er for øvrig ikke helt uten interesse, men av nokså laber kvalitet som analyse betraktet. Høyst sannsynlig er First Houses bidrag i hovedsak penger rett ut av vinduet.

Bruken av eksterne konsulenter og rådgivere er i det hele tatt et mye større problem, i hvert fall i et økonomisk perspektiv, enn alkoholkonsumet (hvis det da ikke er alkoholkonsumet som gjør at det fattes så mange uoverveide beslutninger om å bruke så mye ressurser på informasjonsrådgivning).

Hit går de store pengene, og utbyttet er nok ofte magrere enn gleden og arbeidslysten man kan få av en bedre middag med tilhørende drikke.

Men det vører ikke journalister flest, selv om det faktisk er blitt litt debatt om First House-utgiftene.

Dagbladet presenterte for eksempel tirsdag en sak om en strategisamling for idrettsstyret på Sørum gård høsten 2016. Bakgrunnen for saken er ufrivillig komisk, for den tar utgangspunkt i beslutningen om å stramme kraftig inn på retningslinjene for blant annet alkohol, med virkning fra 1. januar 2017. Strategisamlingen var altså før dette tidspunktet, og det er etter mitt skjønn vanskelig å se noe kritikkverdig i at 14 personer har drukket 11 flasker vin, som for øvrig ser ut til å ha vært av den rimelige sorten.

Men i en bisetning skriver Dagbladet også at disse kostnadene kom «i tillegg til den eksterne konsulentens regning på 30 000 kroner».

Hva denne konsulenthjelpen besto i får vi ikke vite stort om, men det er ikke urimelig å gjette på at vedkommende bisto i utmeislingen av den fremtidige strategien.

Vin til drøyt 4 000 kroner på et to dagers seminar med middag blir altså hovedsaken, mens ekstern konsulenthjelp til 30 000 – på toppen av alle millionene som er sløst bort på First House – hverken kritiseres eller ettergås nærmere.

Å rette nesten all oppmerksomhet på detaljer i restaurantregningene er å oppfordre NIF og andre organisasjoner til å spare på skillingen og la daleren gå. Det er sikkert noe å spare der også, men vil man ha en kulturendring som monner økonomisk, er First House-pengene en langt større skandale enn noen middager med god drikke.

Å drikke vin er i det minste trivelig. En del av det kommunikasjonsrådgivere bidrar med er bare trist. Det er den overdrevne bruken av disse tjenestene som er den viktigste ukulturen.