Den virkelige, pinefulle historien

Dødsstraffens historie er nødvendig, men pinefull lesning.

BOK: Dommen til mennene bak attentatet mot kong Charles I i 1660 lød omtrent slik:

«Du skal bli slept på en rist til retterstedet, og der skal du henges etter nakken. I live blir du kuttet ned, slik at dine genitalier kan bli skåret av. Deretter skal dine innvoller tas ut. De skal brennes mens du ser på. Så kuttes hodet av før kroppen deles i fire deler og overleveres til Hans Majestet Kongen. Og måtte Herren være din sjel nådig.»

Kreativt yrke

Henging, bukspretting og partering på én og samme person er bare en av flere oppfinnsomme metoder fra bestialitetens straffehistorie. I boka «Død og pine. Dødsstraffens historie i Vesten» kan du lese om flere: giftbeger, kastrering, steining, korsfestelse, drukning, brenning, koking, sulting, saging, flåing, radbrekking, ihjelriving av rovdyr, levende begravelse - til dagens mest brukte metoder: gasskammer, den elektriske stolen og injeksjon.

Dødsstraffens historie starter og slutter med gift. Verdens eldste bevarte dødsdom står nedfelt i de egyptiske Amherst-rullene fra 3500 år før vår tidsregning. Men det er en vesensforskjell på rollen giften spilte da og i dagens USA, mener forfatteren Erik Holien - og den taler til fortidas fordel: De gamle egypterne ble dømt til å begå selvmord, og de slapp årelang venting.

Barmhjertighetsdrap

Mellom oldtidas Egypt og dagens USA ligger det flere hundre sider med interessant stoff. Den religiøse linjen kan for eksempel trekkes fra det gammeltestamentlige påbudet «Når noen utløser menneskeblod, skal hans blod bli utløst av mennesker» via Jesu fastnagling til korset og til middelalderens gnistrende hekseprosesser, der kvinner kunne bli dømt til døden fordi de var «for pene».

Den humanistiske og filosofiske tråden kan starte med folkeoppvigleren Sokrates, som måtte tømme giftbegeret, og fortsette via de utallige vestlige, humanistiske tenkerne som har ment noe om straff som hevn og avskrekking.

Påfallende mange av dem, viser Holien, var tilhengere av dødsstraff: Thomas Aquinas, Immanuel Kant, Niccolò Machiavelli, Martin Luther, Thomas More, Thomas Hobbes og John Locke.

Død mens du venter

Det er i spennet mellom religion og humanisme vi finner en slags forkvaklet rettferdiggjørelse av dagens dødsstraffriter i USA: Øye for øye, tann for tann - servert til et godt måltid, den aller siste helsesjekken og noen barmhjertige nålestikk.

Men: Samfunnet utfører dødsstraff på en langt mer utspekulert og slesk måte i dag, mener idéhistorikeren. Tidligere tiders dødsstraffmetoder var kjappe, effektive og kostnadsfrie.

Dagens er langvarige, dyre og preget av vitenskapelig alvor, byråkratisk rigiditet og detaljerte arbeidsinstrukser. Dessuten er det siste snev av verdighet forsvunnet. Du dør så sakte at du nesten ikke merker det. Dagens rasjonelle dødsstraff foregår i det skjulte. Bøddelen, torget og smerten er fraværende. Men ikke dødsangsten. I paradisets fravær er den muligens større enn noensinne. Derfor straffer man der det gjør mest vondt: Sitt ned og vent. I 13 år.

Holocaust light?

Den fremste innvendingen mot «Død og pine» er at Holien tidvis blir så moralsk forarget at man som leser blir litt pinlig berørt, spesielt når han skriver om USA. Det er sjelden et godt sjakktrekk å titulere sine potensielle lesere med «bornert opinion», og Holien kunne godt kalt dødsstraffpraksisen i USA for noe annet enn «holocaust light».

De samme innvendingene er også bokas styrke. Det er ingen tvil om hvor den tidligere journalisten fra magasinet Ikkevold står. Brorparten av kildene i de samtidsaktuelle kapitlene er da også hentet fra ulike interesseorganisasjoner mot dødsstraff. «Død og pine» er et kraftfullt antidødsstraffmanifest. Den er trolig ikke overdrevent kontroversiell i norsk kontekst, men det kan være godt å vite hvorfor man er mot dødsstraff.

Døden som reality-tv

Holien vil ha debatt. Han avslutter med å kreve bøddelen tilbake i Gule Sider og leker også med ideen om å sende eksekusjoner på tv. En bøddel med navn og ansikt vil trolig ikke løse noen ting. Det vil bare øke timeprisen. Drap på tv i regi av staten vil kanskje vekke den amerikanske offentligheten litt , men fallemmene er mange. I DBC Pierres roman «Vernon God Little» lever de dødsdømte i en slags «Big Brother»-tilværelse hvor tv-seerne kan stemme ut de innsatte. Den som vil overleve, kan ikke være dødskjedelig. Han må underholde.

Holiens politiske intensjon kan fort blir bra lørdagsunderholdning. Dilemmaet er han klar over. Holien vil at vi skal se et mord som et mord. Bøddelen som bøddel. Torget som et torg. Det får han til i «Død og pine» - trolig mer effektivt enn et virkelighetsregissert horrorshow med innlagt reklamepause.