Den virkelige Robinson

Mennesket strandet alene på en øde øy er en av våre grunnmyter. Skal man la den historien begynne, kan William Shakespeares «Stormen» være et like godt sted som noe annet.

Fyrsten og vismannen Prospero er etter et skipbrudd strandet på en øde, magisk øy. Der treffer og temmer han det mørke monster Caliban. Shakespeare skrev «Stormen» på slutten av sitt forfatterskap, og selv om parallellene mellom Daniel Defoes Robinson Crusoe og Shakespeares Prospero er mange, er forskjellene like interessante.

Der Prospero er en nobel fyrste i familiestrid, er Defoes Robinson Crusoe den nye tids mann: en næringsdrivende borger ute i det hederligste av alle ærend: å tjene penger.

Mislykket

Daniel Defoe ble født i 1660, bare rundt femti år etter at Shakespeare døde, men hele hans forfatterskap varsler en ny tid. Selv var Defoe egentlig journalist. Det vil si, egentlig var han vel handelsmann, selv om han fra starten planla å bli prest. Det er en på alle måter moderne karriere.

Som næringsdrivende hadde Defoe en stor svakhet. Han tjente ikke penger, han tapte. Han solgte strømper, vin og tobakk, og rakk på kort tid å bygge seg opp en gjeld på formidable 17000 pund. Omregnet i dagens pengeverdi er det en gjeld selv Røkke kunne vært stolt av. Pengeproblemene drev Defoe inn i skriving, og pengeproblemene gjorde ham til en av Englands mest produktive forfattere, på samme måte som gjelda ble Honoré de Balzacs kunstneriske muse i Frankrike, og Jonas Lies i Norge.

Fengslet

Defoes journalistikk brakte ham raskt videre i samfunnet. Blant annet rett i fengsel. Hans satiriske pamflett «The shortest way with Dissenters» tok til orde for at samfunnets enkleste løsning på de religiøse dissentere måtte være å få dem hengt raskest mulig. Satiren var god nok, eller skjult nok, til at den ble tatt høyst alvorlig. Først ble dissenterne rasende på den anonyme artikkelforfatteren, deretter ble konservative kirketilhengere rasende da de oppdaget at den hengningslystne femtekolonisten i deres midte var dissenteren Daniel Defoe.

Best likte Defoe seg som økonomisk journalist, det var «den hora jeg pleiet mest», som han selv skrev. Men han skrev mer: Fra hans penn sprutet et sted mellom 300 og utrolige 600 bøker, traktater og pamfletter. Ingen vet nøyaktig hvor mange, for Defoe skrev klokelig det meste anonymt. Han ble betalt av kongens hemmelige tjeneste for å underminere avisredaksjoner, men narret sannsynligvis både etterretningen, avisredaksjonen og det lesende publikum ved å ha gående lange debatter med seg selv, under forskjellige pseudonymer.

I Norge er Defoe nesten utelukkende kjent for sin «Robinson Crusoe». Dette Defoes hovedverk ble først skrevet da han var godt seksti år. Som de fleste klassikere har boka gradvis sklidd fra å være en idéroman for voksne til å bli et underholdningseventyr for barn.

Borgerlige Robinson

Men Robinson Crusoe er langt mer enn det. Selveste Karl Marx brukte Robinson som bilde for å klargjøre en økonomisk idé. Andre har i Robinson Crusoe sett et bilde på og en ideologibygging for den borgerlige middelklassens framvekst i syttenhundretallets England. Litteraturviteren Lukacs hevdet at framveksten av den borgerlige roman i seg selv speilet utviklingen av en borgerlig bevissthet, med «Robinson Crusoe» som fremragende eksempel.

Og når sant skal sies, så er det noe snusfornuftig borgerlig ved Robinson Crusoe-skikkelsen slik Defoe tegner den. Den hvite rases overlegenhet over svarte er opplagt sannhet i Defoes verden - hans omgang med de laverestående kannibalene, eller «menneskeæderne» som det så malende heter i forrige århundres norske oversettelse, står som en overbevisende skildring av blind, hvit arroganse. Så er da også boka skrevet 130 år før slavene ble frigitt i USA.

Koloniherre Robinson

Og Robinson Crusoe strandet alene, men ikke ensom. Han brakte med seg hele sin sivilisasjon. Mens dagens «Robinson»-deltakere får velge én ting å ta med seg, vader Robinson i land med en skipslast full av mat, våpen og møbler. Skulle Robinson strandet på tilsvarende vis i dag, ville han fått med både parabolantenne, deodorant og mobiltelefon. Og med god protestantisk arbeidsetikk driver Robinson i sin eremitt-tilværelse øya opp til et mønsterbruk, mens kveldene brukes til religiøse grublerier og moralske monologer om hvorvidt det er riktig å skyte på kannibaler eller ikke.

Ikke at etikken står i veien for handlingen: når han ved to anledninger fyrer løs på de ville, lider han ingen moralske kvaler.

Og så kommer altså Fredag. Reddet fra sin skjebne som proviant er han Robinson lydigere enn Robinsons hund. Og Robinson er en god herre, kan Robinson fortelle. Forfatteren Michel Tournier har gitt oss en ironisk kommentar i sin «Fredag», der Fredag endelig får fortelle historien om Robinson - sett utenfra. For «Robinson Crusoe» er også fortellingen om «Den hvite manns byrde», troen på den overlegne sivilisasjons plikt til å kolonisere og sivilisere de laverestående raser. Her avsløres slike tanker slik de bare kan bli det av en tilhenger uten motforestillinger.

Barbariske TV3

Men hva har alt dette med «Robinson»-ekspedisjonen å gjøre? Fint lite, men det er TV3s problem. Der Defoes Crusoe var, på godt og vondt, sin tids hyllest til sin sivilisasjon, er TV3s variant en feiring av barbariet bak sivilisasjonen. Her er utsilingen av samfunnets uønskede formalisert til underholdning. Slik står serieskaperne nærmere Defoes mytiske kannibaler enn den naivt sivilisasjonsbyggende «hvite mann» Robinson. I Sverige ble fenomenet kalt fascistisk. Skal programmet fortjene så store ord, er det i det minste fascisme med et kommersielt ansikt.

Men hvordan har man blandet denne førsivilisatoriske selskapsleken inn i Robinson-myten? Kanskje kommer forbildet fra en annen strandet-historie: nobelprisvinner William Goldings «Fluenes herre». En samling britiske kostskolegutter strander. Sivilisasjonens tynne ferniss krakelerer raskt. Primitive drifter og grusomme utsilingsmekanismer blir synlige i barnas lek. Mønsteret i «Robinsonekspedisjonen» kan gjenkjennes i mange barnelekers utsilingsmekanismer, enten det nå er «Lang lang rekke» eller «Den svarte gryte». Og nettopp ved å bli som barn igjen, har TV3s konseptskapere formet en idé med et dypt, svart sug i seg. For det er nettopp noe dypt pessimistisk i Goldings forståelse av barnas uendelige potensial for ondskap, som, snudd til underholdning, blir vår tids selskapsleksgrøsser: Snipp snapp snute, du er ute.