Den vitenskapelige komedie

BOK: På mange måter er det høyst overraskende at tysk-østerrikske Daniel Kehlmanns (f. 1975) roman «Oppmålingen av verden» både er blitt en historisk bestselger i Tyskland og blitt oversatt til en imponerende rekke språk. Boka utmerker seg ikke ved å være spesielt spennende. Det helt store fortellerdrivet har den heller knapt. Noen kjærlighetshistorie er den slett ikke – snarere en historie om to herrer som enten ikke bryr seg med, eller ikke klarer, å elske sine medmennesker (den eneste Carl Friedrich Gauss later til å elske, er sin mor). Attpåtil handler den først og fremst om tysk vitenskapshistorie. «Konseptuell slapstickroman», kalte Morgenbladet boka. Det klinger knapt av bestselger.

Alt dette betyr imidlertid ikke at «Oppmålingen av verden» er ei bok jeg ikke vil anbefale. Tvert imot er den blitt en uhøytidelig og ofte morsom roman som bringer ånds- og vitenskapshistoriens ruvende helteskikkelser ettertrykkelig ned på bakkeplan.

To typer

Romanen starter med at to av det seine 1700-tallets fremste vitenskapelige – og historisk reelle – signaturer møtes på en naturforskerkongress i Berlin: Matematikeren og astronomen Carl Friedrich Gauss og geografen og oppdageren Alexander von Humboldt. Deretter beveger den nøkterne, handlingsorienterte fortellerstemmen seg bakover i tid og veksler mellom å la leseren få høre om de to genienes livshistorier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gauss og Humboldt er høyst ulike representanter for den europeiske opplysningstidas vitenskap: Der Gauss så langt det lar seg gjøre foretrekker å holde seg hjemme og reflektere, legger Humboldt ut på livsfarlige ekspedisjoner til alt fra Sør-Amerika til Russland. Begge måler de imidlertid hver på sitt vis opp verdenen de beveger seg i: Gauss i sitt virke som landmåler hjemme i Tyskland; Humboldt som utrettelig oppmåler av alt han møter på sine strabasiøse oppdagelsesferder – «En ås som man ikke kjente høyden på, fornærmet fornuften og gjorde ham urolig (...) En gåte, hvor liten den enn var, lot man ikke ligge igjen i veikanten.»

Nerder

I «Oppmålingen av verden» er imidlertid de to herrenes tallrike fysiske plager vel så viktige som deres vitenskapelige funn. Rett nok følger vi Gauss i hans spekulasjoner over naturens hemmeligheter og Humboldt i hans dramatiske ferd mot det samtida oppfattet som verdens høyeste fjelltopp. Men vi følger dem også gjennom alskens mage-, tann- og ryggplager, oppkastrunder og feberanfall, diaré og kolikk.

Gauss og Humboldt blir til de grader herjet med, ikke bare av deres egne kropper, men av en forfatter som kontinuerlig driver godlynt gjøn med dem: De blir framstilt som både forfengelige, arrogante og naive; som ensporede, ofte lattervekkende nerder med høyst begrenset forståelse for omverdenen. Det sosiale rollespillet kan de nok ha en snev av innsikt i, men knapt nok til ikke gang på gang å skjemme seg ut: «Hele tiden hadde baronen villet snakke om planter, gang på gang hadde Mutis svart at slike temaer ikke passet seg i selskapslivet.»

Tyske stjerner

Gauss må plutselig avbryte bryllupsnatten for å skrive ned formelen for «hvordan man approksimativt kunne korrigere målefeil i planetbanene». Humboldt slår fast at mennesket ikke er noe dyr og nekter med dét som argument hans medreisende, Bonpland, noen kontakt med kvinner: «Han mislikte å se hvor mange steder kvinner hadde hår; det forekom ham uforenlig med deres naturlige verdighet», heter det om Humboldt da han oppdaget Sør-Amerikas nakne indianerkvinner. Til gjengjeld er han gang på gang villig til, i de mest vanvittige forsøk, å sette sin egen kropp og helse på spill for vitenskapens og framskrittets skyld: Humboldt stikker gjerne fingeren i gift og lar seg binde fast i baugen i storm for å måle bølgenes høyde.

Med som bifigurer er ikke bare stjernelaget i tysk åndshistorie – Goethe, Schiller og Herder – men også Thomas Jefferson og fotopioneren Louis Daguerre. En sterkt redusert Immanuel Kant får slippe til med sitt jordnære ønske om en pølse.

Vitenskapsidealer

«Oppmålingen av verden» tematiserer ikke bare Tyskland og tysk historie, men også ulike vitenskapsidealer – «Man behøvde ikke å klatre opp på fjell eller pine seg gjennom jungelen. Den som observerte denne nålen, så inn i verdens indre», tenker Gauss – forskningens politiske kontekster og datidas ubegrensede tro på vitenskapens fortreffelighet: Det er vanskelig å si annet enn av vitenskapen får seg et treffsikkert skudd for baugen med Kehlmanns Gauss- og Humboldt-portretter. Boka bedriver mild satire over hyperintelligensens byrde («Mennesker ville ha ro. De ville spise og sove, og de ville at man skulle være hyggelig mot dem. Tenke ville de ikke», erfarte Gauss allerede som vidunderbarn) og handler om konsekvensene av ulike livsvalg. Ikke minst handler den om å bli gammel: Heltene tenker ikke like raskt lenger, det fysiske forfallet er massivt, det hviskes sågar om at de unge har begynt å le av selveste Humboldt: «Å eldes, det var ikke noe tragisk. Det var latterlig», ifølge Gauss.

Berømmelse

Men det er ikke primært dypsindighetene som kjennetegner «Oppmålingen av verden». Med sin ironi og sine karakterer som stadig snakker forbi hverandre er boka først og fremst hva den også gir seg ut for å være: en uvanlig kvikk underholdningsroman. Boka koster på seg en spøk på egen bekostning da Kehlmann lar Gauss erklære at «romaner som fortaper seg i løgnhistorier fordi forfatteren binder det løse snakket sitt til historiske personers navn» er «avskyelig». Med sine ekspedisjoner, kannibaler og oppdagelsesreisende er det også noe eventyr- og guttebokaktig ved romanen. Riktig moderne er den i sin tematisering av berømmelsens pris og bildets makt (det var fortsatt lenge til imagebegrepet ble satt i omløp): «Han hadde, sa Humboldt, tenkt mye over berømmelsens regler. Ble det kjent at en mann hadde lopper under tåneglene, ville ingen ta ham på alvor lenger. Likegyldig hva han ellers hadde prestert.»