Den vitenskapte politikken

Med Odd Aukrust, Statistiske sentralbyrås mangeårige forskningsdirektør, døde den siste av den tidlige etterkrigstidas mest framtredende sosialøkonomer.

I departementer og regjering satt fagfeller med større innflytelse på konkrete saker med dagsaktuell interesse. På universitetet satt økonomer som nøt større internasjonal anerkjennelse for teoretisk forskning. Aukrusts faglige aktivitet har likevel en virkningshistorie i det norske samfunn som går lengre og dypere enn noen av hans kollegers. Den er i tillegg et uvanlig godt inntak til etterkrigstidas særpregede syn på forholdet mellom fag og politikk.

I boka «Hva krigen kostet Norge», som Aukrust skrev i 1945 sammen med seinere finansminister Petter Jakob Bjerve, sto behovet for en ny, pragmatisk politikk i forgrunnen. Begreper som liberalisme og sosialisme hadde preget de «prinsipielle og i høy grad livsfjerne ordskifter» i mellomkrigstida. Nå måtte sakene gripes praktisk og lidenskapsløst an, forklarte de unge økonomene. I det nye grepet var arbeidsdelingen mellom politikere og fagfolk det vesentlige. Politikken skulle vurdere målene, fagfolkene skulle foreta de saklige beregningene og betraktningene som bestemte hvordan disse best skulle nås. Formuleringene sprang ut av økonomiprofessor Ragnar Frischs skille mellom «sak» og «vurdering», som igjen var inspirert av Max Webers analyse av objektivitet og forholdet mellom «er» og «bør».

Anvendt på økonomisk politikk er skillet problematisk. Det er utvilsomt slik at en økonomisk teori, modell eller begrepssett sjelden er nøytral eller «vurderingsfri». De vil effektivt legge til rette for noen typer politisk praksiser og lukke for andre. Likevel leverte skillet mellom «sak» og «vurdering» i mer enn tretti år tung legitimitet til sentrale fagøkonomer i den politiske debatten.

Aukrusts samfunnsinnsats belyser nettopp dette. Hans første store forskningsprosjekt var oppbyggingen av et norsk nasjonalregnskap. Det la de begrepsmessige og tallmessige rammene for økonomisk debatt og planlegging. Betydningen for den økonomisk politikken ble åpenbar ved at de første samfunnsøkonomiske planleggingsmodellene i Norge ble konstruert med direkte utgangspunkt i nasjonalregnskapet.

I en rekke tekniske spørsmål kom også det norske nasjonalregnskapet til å skille seg fra det man fikk i for eksempel Storbritannia og USA. I disse landene ble blant annet renter og aksjeutbytte brukt som mål på kapitaleiernes bidra til den felles verdiskapningen, nasjonalinntekten. I Aukrusts nasjonalregnskap var det ikke slik: Det var realkapitalen som sammen med arbeid skapte verdiene. Renter og dividender hadde en løselig og meget usikker tilknytning til verdiskapningen og ble å anse som rene pengeoverføringer, på linje med arv og trygder. Dette var nok statistikk og «sak», men at det ligger sterke normative undertoner i denne og andre vurderinger, er åpenbart.

Aukrusts arbeid med inflasjonsproblemene på 1960-tallet ledet fram til den såkalte hovedkursteorien, som er et av de viktigste norske bidrag til internasjonal makroøkonomisk teori. Viktigere for norsk politisk praksis var imidlertid Aukrusts skille mellom «skjermede» og «konkurranseutsatte» næringer. Begrepene er i dag en selvfølgelig del av norsk økonomisk debatt og politikk – og de har vist seg spesielt viktige etter at oljeinntektene kom. Gjennom en gradvis og omfattende prosess har økonomien blitt klassifisert og lønnsoppgjørene organisert med utgangspunkt i dette sektorskillet, og i Aukrusts teori for mekanismene bak lønnsfastsettelsen.

Hans forskning omkring den såkalte restfaktoren er et tredje eksempel på hans sikre intuisjon for temaer av stor samfunnsmessig betydning. Denne bidro til å slå hull på oppfatningen om at kilden til felles rikdom i første rekke lå i at kapital og arbeidskraft vokste i mengde. Påvisningen av at kunnskap og teknologiske framskritt sto bak en betydelig del av veksten, var en viktig drivkraft bak 1960-tallets satsing på forskning og høyere utdanning. En mindre vellykket framtidsvurdering fra denne tiden {#x2500} som en selvironisk Aukrust gjerne trakk fram i ettertid {#x2500} var for øvrig påstanden om at framtida ville gi oss så stor velstand at «vi alle vil ha våre koner hjemme».

En interessant rollekombinasjon oppsto gjennom Aukrusts posisjon som leder for den faglig uavhengige forskningsavdelingen i SSB og medlem i det såkalte Arbeidsutvalget for nasjonalbudsjettet og langtidsprogrammet. Utvalget hadde en særegen konstruksjon, ved at medlemmene var utvalgt vel så mye i kraft av å være dyktige fagøkonomer, som ut fra formell posisjon. Det var et permanent policyorgan, som normalt fikk sitt underlagsmateriale fra Finansdepartementet. Arbeidsutvalgets rapporter og innstillinger var konfidensielle og gikk dels til regjeringen og dels til regjeringens underutvalg for økonomiske spørsmål.

Aukrust satt i denne posisjonen fra midten av 1950-tallet til utvalget ble oppløst på seint på 1970-tallet. Den politikken han var med å utforme her, kommenterte han i SSBs analyser og publikasjoner. Med sin enestående evne til å formulerer faglige innsikter enkelt og sin dyktighet i omgang med moderne medier ble Aukrust etter hvert også en ekspertkjendis, en radioens og fjernsynets "rikskommentator" i økonomiske spørsmål.

I utviklingen av modeller, forberedelsen av politiske tiltak som delvis bygget på disse, og i kommentarene til den økonomiske utviklingen {#xf02d} som naturligvis var et produkt også av den samme planleggingen og politikken {#xf02d} var dermed SSBs forskningsdirektør en gjenganger.

Var Aukrust uavhengig? Etter egen oppfatning var han opplagt det. Det er heller ingen tegn til at hans «uavhengighet» ble trukket særlig i tvil av andre på mer generell basis, med et tydelig unntak for sterkt personrettede angrep da han markerte seg som nei-økonom under EF-striden i 1972.

Når denne rolleblandingen i dag virker svært fortidig, har det sammenheng med at det i sosialøkonomenes definitive gullalder fantes et uformelt, men like fullt klart faglig sentrum. Blant dem som ble hørt, var det relativt stor konsensus om hva som var korrekte erkjennelser og gode faglige råd. Og Aukrust sto først blant dem som med autoritet kunne snakke på vegne av den økonomiske vitenskapen.

I dag er situasjonen en annen. Politisk gikk mye av etterkrigskonsensusen tapt i tiåret fra midten av 1970-tallet. Dette tydeliggjøres i dag av at et av landets to største partier står utenfor de generelle fellesprinsipper som er etablert for den økonomiske politikken. Og det finnes ikke noen klar «kjerne» i økonomifaget. «Samfunnsøkonomer» er i dag noe som finnes ved en rekke universiteter og høyskoler, og de mener høyst ulike ting om skatter, markedsløsninger og bruk av oljepengene.

Rikskommentatorrollen ser i tillegg ut til å være overtatt av valutameklere og sjeføkonomer i banker og forsikringsselskaper, personer med nærhet til markeder og markedsaktører. Alle vet at disse er «avhengige» i enhver forstand av ordet. Men man lytter likevel til dem, på samme måte som forskningsdirektøren i SSB fortsatt blir hørt. Felles for dem alle er at ingen kan snakke på vegne av «vitenskapen» i økonomisk-politiske spørsmål. Den uskyldens tid da en ekspert var en ekspert og en politiker en politiker, er definitivt over.