TRAILER: "Bonnie and clyde" Vis mer

Kommentar "Bonnie and Clyde"

Den voldelige klassikeren forvandlet Hollywood

"Bonnie and Clyde" fyller femti.

Kommentar

Det var ikke bare volden, og ikke bare de pene klærne. Det var blandingen av alt sammen. Nå i august er det femti år siden «Bonnie and Clyde», gangsterfilmen med Faye Dunaway og Warren Beatty, hadde premiere på amerikanske kinoer. Etter noen uker med delte kritikere og moderat interesse var det ikke så mye som tydet på at noe bemerkelsesverdig hadde skjedd. Men snart foldet noe som må kalles en sakte eksplosjon seg ut. Gjenfortellingen av den virkelige historien om det forelskede paret som ranet banker i 30-tallets Texas viste seg å vekke veldig sterke og veldig forskjellige følelser i de som så på.

Hos den yngre delen av publikum, som hadde vokst seg stadig større og sterkere og mer rastløs og utilpass, vakte den voldsom gjenklang, samt et sterkt ønske om å etterligne Dunaways smale kjoler og snertne alpelue. Hos foreldregenerasjonen ble filmen møtt med forferdelse, ikke minst på grunn av den direkte og liksom henslengte skildringen av vold. Og for studiosystemet ble «Bonnie and Clyde» begynnelsen på slutten; det tunge klokkeklemtet som signaliserte at de var utdaterte. Filmen var den første i rekken av mer personlige, frittalende og frittenkende filmer som skapte varige endringer i Hollywood. «Manndomsprøven» og «Easy Rider» fulgte hakk i hæl.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Bonnie and Clyde» skaket ikke opp moralvokterne bare ved å være voldelig, men i måten den var voldelig på. Filmen tok tak i en amerikansk ursjanger, gangsterdramaet fra mellomkrigstiden, med alle virkemidler som vanligvis gjorde denslags til populær underholdning - og gjorde opplevelsen av å bli underholdt mer komplisert. I «Bonnie and Clyde» er det farse det ene øyeblikket og tragedie det neste. De to er verken uforbederlige skurker eller misforståtte samfunnsofre. De er et oppriktig forelsket par, og samtidig nihilistiske drapsmenn. De utstråler glamour for mange som møter dem, men tenker veldig enkelt. De er på flukt fra sine tidligere liv — han som fengelsfugl, hun som selvforaktende servitrise — mot en vag fantasi om det luksuriøse og etablerte, som alle andre skjønner kommer til å ende med forferdelse.

Også filmkritikken måtte ta et nytt gir i bruk. I et essay i The New Yorker på syv tusen ord tok den toneangivende filmkritikeren Pauline Kael filmen sterkt i forsvar, og angrep det rådende moralregimet. Kael hevdet at «Bonnie and Clyde» vakte så sterke reaksjoner blant annet fordi det er mer urovekkende å se slik vold komme fra en tilsynelatende uskyld enn fra kalkulert sadisme; at denne blandingen gjør at det blir vanskelig for publikum å slappe av, delvis fordi det forbinder dem selv med de kriminelle. De ler, for så å få latteren i halsen når Clyde skyter en forfølger i ansiktet. Kael brukte filmen til å argumentere for filmskapernes frihet til å bruke vold, også når det var gjort i spekulativ hensikt. Teksten hennes står fremdeles som en milestein i filmkritikkhistorien, slik det er umulig å seile gjennom filmhistorien uten å snuble i den obsternasige steinen som er «Bonnie and Clyde».