Helt siden Dagbladets artikler om «ME-krigen» 16. mai og pinsehelga har jeg forsøkt å sitte på hendene. Jeg tenkte å la det blåse over. Jeg ville ikke kaste meg inn i en debatt der frontene er så steile at politikere vegrer å engasjere seg, og medier kvier seg for å skrive.

Men den vonde følelsen sitter i. Konsekvensene som ytterligere stigmatisering har for ME-syke barn og voksne slipper meg ikke. Heller ikke det urimelige i at helsepersonell fremstiller seg som ofre i forbindelse med en sykdom der pasientgruppen skårer lavest på livskvalitet og fysisk funksjon, der én av fire er hus- og sengebundne, flere sondenærte og risiko for selvmord er høy.

Dagbladet siterte et brev skrevet av en pasient til et helsepersonell, refererte til en blogger, og viste til meldinger fra lukkede fora der ME-syke pasienter deler sorg over alvorlig sykdom, og formidler frustrasjon over et hjelpeapparat som hevder at terapi og trening gjør frisk.

Eller som en trygderettdommer sa tidligere i år, at ME-syke kan bli bra av å ta grep som for eksempel å «bytte partner».

Sjikane er aldri ok, uansett om den kommer fra deprimerte som må vente for lenge på hjelp, kreftpasienter som fikk diagnosen for sent, MS- syke som mener de er feilbehandlet eller ME-syke som protesterer mot behandling som ikke virker.