Den ydmyke middelklassen

ELITISME: Torsdagens Dagbladet brakte en tosiders artikkel ført i pennen av kulturjournalisten Trygve Riiser Gundersen, som i grove trekk refererer innholdet i et vitenskapelig arbeid hvis hovedbudskap er at den norske middelklassen er en ydmyk og grei gjeng som ikke er særlig opptatt av kultur og slett ikke feller kulturelle dommer over andre. Forskningen Gundersen helt ukritisk gjengir er utført av Bergens-sosiologen Ove Skarpenes og et par kolleger og er publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) nr.4 2007.

Hovedbudskapet i tidsskriftartikkelen og i Gundersens epos, er at middelklassen nå kan frikjennes på alle punkt for anklagene om finkulturelt snobberi. Det er rett og slett vitenskapelig bevist, hevder journalisten, at verden ser helt annerledes ut enn både naive forskere og folk flest har trodd.

For å forstå den tida vi lever i trenger vi å vite mer om middelklassens kjernetropper, og ikke minst om deres forståelse av de maktrelasjonene de inngår i. Men vi har store problemer med de konklusjonene Skarpenes trekker, og som Gundersen altså gjengir som udiskutable vitenskapelige fakta.

Vi har presentert vår kritikk av Skarpenes arbeid i TfS allerede, og Skarpenes har svart på kritikken sammen med kollega Rune Sakslind (begge bidrag i TfS nr.2 2008). Debatten der fortsetter for øvrig i neste nummer.Ikke alle leser Tidsskrift for samfunnsforskning (tydeligvis ikke Trygve Riiser Gundersen i hvert fall). Derfor gjengir vi et par hovedpunkter i vår kritikk her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konklusjonene til Skarpenes & co står ikke til troende, rett og slett fordi informantenes (dvs. et hundretalls middelklassefolks) utsagn om seg selv blir presentert som hele fortellingen om middelklassens forhold til kultur, klasse og kulturell distinksjon. Det de sier om seg selv blir alt som er å si om kultur og makt. Hvis noen mener at dette er å vise at Bourdieu ikke passer i Norge, er de ettertrykkelig på jordet: I hvilket land ville man finne middelklasseinformanter som presenterer seg selv som opplåste blærer og er stolte av det? Sosiologien som fag kan like godt nedlegges først som sist om vi forutsetter at alle menneskers tolkning av sin egen situasjon og av samfunnet for øvrig gir all nødvendig innsikt. Vitsen er vel å sette disse tolkningene inn i en større sammenheng og identifisere mønstre, eller kanskje til og med strukturer, som ikke er så lette å få øye på for alle.

Det vi har sett fra denne studien preges generelt av diskutable analyser av et sannsynligvis solid materiale - veldig synd, for det er ikke mange som har fått anledning til å studere den norske middelklassen så inngående som Bergens-forskerne har gjort. Konklusjonene som trekkes bryter dramatisk med annen norsk forskning på kultur og makt, som tydelig har vist at arbeiderklassen på sin side helt klart ser en arrogant og bedrevitende middelklasse som forvalter en hegemonisk kultur (men de tar vel feil på dette området som på alle andre) og dessuten med alt vi selv som medlemmer av den høyt utdannede middelklassen har observert i våre egne liv. Selvsagt er det mange i dette sosiale segmentet som liker Anne Holt. Men på en halvtimes tid kunne vi også mønstre ganske mange som ikke for noen pris ville bli sett med en av hennes bøker og som ikke har et eneste godt ord å si om verken Anne Grete Preus eller Bjørn Eidsvåg. At denne gruppa forsvinner helt i idylliserende beskrivelser av en norsk egalitær middelklasse er ganske oppsiktvekkende.

Hvis FrP, akkurat som Republikanerne i USA, har lykkes blant annet på grunn av sin kamp mot elitene, betyr dette at omtrent en tredjedel av Norges befolkning ser en sammenheng mellom middelklassekultur og makt. Dette er også en hovedkonklusjon i andre norske forskningsbidrag: Mange mennesker som selv ikke har allverdens med kulturell kapital ser en slik sammenheng veldig tydelig. De ser kulturrådet, filminstituttet, operaen og mye mer som institusjonelle uttrykk for rangering av kulturuttrykk, og de ser og føler middelklassens eksperteliter som stadig hakker på deres livsstil og deres smak. Veldig få av disse ekspertene vil presentere seg selv som arrogante drittsekker. Men hvis andre opplever dem slik, har sosiologer en oppgave, og den oppgaven er ikke å gjengi folks selvpresentasjon ordrett.

Et lite poeng til slutt: Det er et interessant fenomen at Skarpenes konklusjoner så til de grader trykkes til brystet av middelklassen selv. Utrustet med vitenskapelig evidens kan middelklassefolk - som Gundersen - endelig peke nese til alle dustene som har trodd at det finnes en oppblåst elite som elegant håndterer sin kreps mens de latterliggjør vanlige folk. For når eliten ikke finnes blir jo kritikken av den helt meningsløs.