SVENSKE KJØTTBOLLER: Da den svenske fotballstjerna Zlatan Ibrahimovic gikk på videregående, var det å spise stort sett alt han gjorde på skolen, skriver han i boka «Jeg er Zlatan». Foto: JAN ERIK HENRIKSSON / Scanpix
SVENSKE KJØTTBOLLER: Da den svenske fotballstjerna Zlatan Ibrahimovic gikk på videregående, var det å spise stort sett alt han gjorde på skolen, skriver han i boka «Jeg er Zlatan». Foto: JAN ERIK HENRIKSSON / ScanpixVis mer

Den zlatans skolematen

Hvorfor klarer vi ikke å få politisk flertall i Norge for gratis skolemat?

«Jeg er Zlatan», boka til den myteomspunne svenske fotballstjerna Zlatan Ibrahimovic, ligger stadig på bestselgerliste - ett år etter utgivelsen. Fascinasjonen er sterk for innvandrergutten som vokste opp i trange kår i Rosengård, forstaden utenfor Malmø.

Zlatans foreldre skilte seg tidlig, og han vokste de første åra opp hos mora. Etter mye styr og ståk i heimen fikk helgepappaen hans etterhvert hovedomsorgen for gutten. Selv om pappaen var en morsom og tidvis enormt kjærlig og oppofrende far, var han fraværende - og kjøleskapet stort sett tomt, bortsett fra ølboksene. Zlatan legger i boka mye av forklaringen på dette i krigen som utspant seg i foreldrenes hjemland - mora var kroat, faren bosnier. Tankene var et annet sted, og alkoholen ble kanskje en måte å døyve smerten. En murrende, tom mage var et evig problem - og Zlatan forteller hvordan han kasta i seg mat på skolen. Da han gikk på videregående, var det å spise stort sett alt han gjorde på skolen.

Sverige har som mange vet lang tradisjon for skolemat. Varm skolemat er en grunnstein i det svenske folkhemmet. Zlatan beskriver seg selv i boka som noe av en torn i øyet for det sosialdemokratiske, velordnede og nøysomme samfunnet han vokste opp i - både gjennom sin utagerende oppførsel på banen fra tidlig alder, og utagerende pengeforbruk seinere. Men på mange måter er han et direkte produkt av det svenske samhellet, og kanskje særlig svenske kantinekjøttboller.

Her hjemme er det ingenting som vekker mer latter på høyresiden i politikken enn nettopp gratis skolemat. Dette må jo foreldrene kunne klare å ta seg av selv - skal vi ikke heller sette inn ressursene der de trengs? Til flere lærere? Men må det være snakk om enten/eller? Norge er ett av få land i Europa uten gratis skolemat. Det kan virke som om store, kostbare folkehelsetiltak er noe som bare kan eksistere som en levning fra 50-tallet - ikke som nytt, ambisiøst prosjekt i vår moderne tid.

Kanskje er det voksne politikeres vonde minner om myndige matroner som delte ut skolefrokost på Oslo-skolene på 60-tallet som skremmer? Kanskje er det rein interessepolitikk, og troen på at egne velgere relativt sett er bedre i stand til å smøre matpakker til skoleungene sine enn mindre ressurssterke familier.

Det er på det reine at folkehelse følger sosiale skillelinjer. I følge folkehelseinstituttet er det klar sammenheng mellom sosioøkonomisk posisjon og overvekt. Ungdommer fra familier med dårlig familieøkonomi har høyere forekomst av overvekt og fedme sammenlignet med dem som kommer fra familier med god familieøkonomi. På samme måte er det forskjeller mellom bydelene i Oslo. I vestlige bydeler er 15-19 prosent av barna i alderen 8-12 år overvektige, mens 26-29 prosent er overvektige i østlige bydeler, skriver folkehelseinstituttet.

Trenden er økende, norske barn blir tyngre. Overvekt i dag skyldes dårlig kosthold, i tillegg til lite aktivitet. Dermed er det slik at gratis skolemat faktisk er et svar på moderne utfordringer. Langt mer enn det er et gufs fra fortida.