LADD ARKITEKTUR: Brian O'Doherty ble berømt for sin filosofi om ideologien i «den hvite kuben». Her kunst av Paulina Olowska på årets Frieze-messe. 
Foto: Linda Nylind / Frieze
LADD ARKITEKTUR: Brian O'Doherty ble berømt for sin filosofi om ideologien i «den hvite kuben». Her kunst av Paulina Olowska på årets Frieze-messe. Foto: Linda Nylind / FriezeVis mer

Denne 84-åringen arrangerte sin egen begravelse i 2008

Kunstneren og forfatteren Brian O'Doherty snakker fletta av sine yngre kolleger.

LONDON (Dagbladet): Bare en tynn teltduk, svart som kurator/konferansierens høyhalser, verner den forventningsfulle forsamlingen mot Londons oktoberstormer. Det er høst i Regent's Park. Riggen i taket gynger så lyskasterne truer med å gi etter, treffe benkeradene og knuse oss - nå nervøst knugende på flygebladet som gir et gratis nummer av Frieze i bås M19 etter arrangementet.

Men det er verdt frykten når kunstnere som Brian O'Doherty (84) overdøver det dundrende regnet mot duken og gir deg følelsen av å være i kjempers nærvær.

Den årlige Frieze-messa, som fylte ti år i år, arrangeres i London i oktober. Ved siden av Art Basel i Sveits er dette den kommersielle kunstverdenens største årlige begivenhet. Frieze er en stor markedsplass, og ingen later som noe annet.

Men den har appell også utenfor den harde kjernen av samlere som faktisk kommer for å handle, og det internasjonale kobbelet av kunstnere, kuratorer, journalister og kritikere. For et stort antall kunstturister og et bredt londonpublikum elsker å vandre messehallenes gater opp og ned og ta inn hvor samtidskunsten befinner seg akkurat nå, se etter kjendiser. Som Chloë Sevigny - i gullhatt. Og ta en pust i bakken på de mange heløkologiske kafeene.

Tross at majoriteten ikke kjøper noe mer enn inngangsbillett, siste nummer av Frieze eller Mousse og en hel del øl og quinoa-salat på uteserveringen: hensikten her er å la galleriene omsette høyaktuell kunst i dertil hørende prisklasse. Men også vi uten 100000 euro på innerlomma kan ta med oss noe hjem. Som botsøvelse innlemmer arrangørene, stiftelsen bak kunstpublikasjonen Frieze, en ikke-kommersiell motvekt. Liksminke? Jo, men en kledelig en.

Nye verker produseres spesielt for anledningen av fem inviterte kunstnere og går under navnet Frieze Projects. Panelsamtalene og foredragene som arrangeres daglig, Frieze Talks, byr på solide, aktuelle navn. I år møtte vi blant andre filmskaperen John Waters, kunstneren Tino Sehgal - og Brian O'Doherty.

- Sekstitallet begynte på ordentlig 22. november 1963 med mordet på John F. Kennedy, fastslår O'Doherty under den svaiende lysriggen.

Det blir mye om sekstitallet i dag, advarer han, «for det var da kategoriene begynte å brytes opp». Han har i både teori og praksis gjort et poeng ut av å sjonglere med vidt forskjellige personlige og profesjonelle identiteter.

- Gagarin gikk i bane rundt jorden, sier den medievante taleren med referanse til det første mennesket i verdensrommet (1961) og titter dramatisk opp liksom hinsides teltduken.

- Jeg husker påvirkningen det hadde på oss. Jeg forlot gradene og medisinen.

Det er nemlig en Cambridge- og Harvard-utdannet lege som står her og insisterer på at én kropp så visst kan innta flere roller.

- Ingenting opprører kategorimonsteret mer enn brudd på reglene for profesjonell atferd. Malere som blir skulptører? Antakelig ikke. Politikere som blir psykiatere? Ikke lov. Du får bare én rolle, sier O'Doherty.

MANGE NAVN: Brian O'Doherty (84) er kjent for sine mange pseudonymer.
MANGE NAVN: Brian O'Doherty (84) er kjent for sine mange pseudonymer. Vis mer

Han legger til at situasjonen heldigvis har blitt bedre siden han kom til New York i 1961 som ung lege, en som alt hadde funnet ut at kunstfeltet var mer forlokkende. Det var der han skulle komme til å skape seg et navn - eller fem.

Navnet Brian O'Doherty forbindes aller mest med den teoretiske kioskvelteren «Inside the white cube. The Ideology of the Gallery Space», en sann klassiker i nyere populær kunsthistorie. Teksten ble først publisert som tre essay i magasinet Artforum i 1976 (utgaver som i dag er umulige å få tak i) og siden utgitt på ny mellom stive permer. Boka om betydningen av «den hvite kuben», det erketypiske modernistiske visningsrommet for kunst, er pensum på kunstskoler verden over.

Skrevet av en lege som tilsynelatende uten å svette kaller seg kunstner, teoretiker og kritiker og blir vert for kunstprogrammer på amerikansk tv og prisvinnende dokumentarfilmskaper. Som gjesteredaktør av kultpublikasjonen Aspen bestilte han i 1967 det berømte essayet om «Forfatterens død» av filosofen Roland Barthes. Ja, og i 2000 gikk han hen og ble nominert til den prestisjetunge Booker-prisen for romanen «The Deposition of Father McGreevey». Det er klart Brian O'Doherty provoserer.

Fra scenen i London spiller han av et lydopptak han gjorde med kunstneren og vennen Marcel Duchamp under et middagsselskap på 60-tallet. Salen holder pusten til lyden av det knitrende båndet med stemmen til 1900-tallets mest innflytelsesrike kunstner. Så lyser et kunstverk opp salen på lerretet: O'Dohertys EKG av Duchamps bankende hjerte.

- Legg merke til forstyrrelsen nede i hjørnet. Det er den som siden skulle ta livet av ham.

Ved siden av sitt teoretiker-jeg er O'Doherty like kjent under det mest brukte av kunstneraliasene sine, Patrick Ireland. Han ble til i 1972 som en protest mot Bloody Sunday, dagen i 1972 da britiske soldater drepte i 14 ubevæpnede demonstranter i Londonderry i Nord-Irland. Under en liten seremoni sverget O'Doherty å signere alle sine kunstverk med det nye pseudonymet til det militære britiske nærværet opphørte. Det skulle ta mange år før freden kom og tillot det, men i 2008 ble Ireland «begravet» under en ny seremoni, nå utenfor Irish Museum of Modern Art i Dublin.

- Jeg savner Patrick. Jeg ble jo veldig vant med ham. Men jeg sier med glede farvel til navnet og er henrykt over at Brian O'Doherty er født på ny etter trettiseks år, sa sistnevnte til Artforum i anledning «dødsfallet».

New York Times var til stede ved begravelsen og meldte at kunstneren vanligvis protesterer når han båssettes som en spesifikt irsk kunstner. Ingen vil jo bli satt i bås, sa han til avisa; nobody wants to be put in a box.

Så skal blikket ha falt på Irelands kiste.

- Except today.

Johanne Nordby Wernø er kunstskribent i Dagbladet.